Norges relasjoner til utviklingslandene handler om mer enn bistand. Norske interesser er ikke alltid i tråd med utviklingslandenes behov for demokratisering og utvikling. Uansett hvor gode vi tenker at Norge er til å støtte utvikling og bistand, bidrar Norge og norske interesser i noen tilfeller til å skape mer problemer enn vi løser.

Kort tid før norske kampfly bombet Libya, tillot UD norsk eksport av våpen til landet, for å bygge opp Ghadaffis militære kapasitet. Nå kommer flyktningestrømmene fra Libyas kollaps. Vi er en storeksportør av våpen til regimet i Saudi-Arabia, hvor man fortsatt dømmer menneskerettighetsaktivister til piskeslag. Blant de som stiller spørsmål ved norsk eksport av krigsmateriell til slike diktaturer er organisasjoner som Norges Fredslag og Changemaker.

Til tross for at Norge finansierer prosjekter for å redde regnskogen, investerer vi langt mer for å rasere den. Ifølge Regnskogfondet har Oljefondet investert 137 milliarder kroner i selskaper som raserer regnskogen. Det er 750 ganger så mye som vi samlet inn under TV-aksjonen 2015.

Under Bondevik II-regjeringen uttrykte Finansminister Per-Kristian Foss (H) at oljeleting i okkuperte Vest-Sahara er uetisk fordi det kan «bidra til å legitimere Marokkos suverenitetskrav og dermed undergrave FNs fredsprosess». Den gangen solgte Norge aksjer for over 300 millioner kroner i bransjen. Nå har vi investert rundt 30 milliarder i akkurat den samme bransjen. Norge har investert like mye i den konfliktskapende oljeindustrien i Vest-Sahara som summen på hele det norske bistandsbudsjettet til sammen. Ingen organisasjon i verden følger oljeindustrien tettere enn Støttekomiteen for Vest-Sahara.

Listen over temaer som binder Norge til utviklingsland er endeløs. Hvordan er arbeidsforholdene på fabrikkene som lager klærne våre? Hvordan fører palmeoljen i maten vår til å ødelegge regnskogen? Hva er konsekvensen av norske tollmurer på eksport fra utviklingsland til Norge? Hvor mye offentlige penger er investert gjennom skatteparadiser?

Noen må gjøre jobben for å etterforske og stille spørsmålstegn ved norske interesser i – og relasjoner med – Sør. Jobben tas av dyktige norske sivilsamfunnsgrupper. Dette arbeidet har i mange år vært støttet av en post på statsbudsjettet som kalles ‘informasjonsstøtten’. Formålet med ordningen er å utvikle politikk som gjør at Norge er mer samstemte i sin utenrikspolitikk: Norge kan ikke gi med den ene hånden og ta med den andre.

Støtteordningen er foreslått fjernet i Regjeringens forslag til statsbudsjett. FO-Studentene mener at forslaget om å fjerne ordningen er uansvarlig. FO-Studentene ber regjeringen om å styrke ordningen med informasjonsstøtte til norsk organisasjonsliv snarere enn å legge den ned.