I det stille foregår det en utbygging av omsorgsghettoer for personer med utviklingshemninger. HVPU-reformen, som kom i 1991, skulle bedre bosituasjonen for personer med utviklingshemning og medvirke til at de slapp å måtte flytte fra hjemkommune til store sentralinstitusjoner hvor de manglet både kontaktnett og relasjoner.

Etter reformårene oppsto det en ny vri på de store totalinstitusjonene, hvor en i stedet for å samle alle personer med utviklingshemning på en sentralinstitusjon, samler dem i leilighetskomplekser innenfor områder som kan minne om omsorgsghettoer. Her samler man mange ulike brukergrupper som trenger boassistanse på samme tomt. Argumentene som kommunene har bruk, er at ensomhet er et stort problem blant utviklingshemninger, og større bofelleskap vil motvirke dette, og at det er nødvendig å skape større, mer stabile og robuste fagmiljøer. Det vil si i sin tur skape bedre tjenester.

Hele konseptet med omsorgsghettoene er at brukermedvirkning og selvbestemmelse ikke blir gjennomført til brukerens beste. Det er ikke noe reelt valg, når valget står mellom å få et botilbud i en slik omsorgsghetto, å måtte fortsette å bo hjemme, eller å bli hjemløse. Dette gir ikke den selvbestemmelsen som HVPU reformen tilsier. 

Fagmiljøer opplever at de må forholde seg til en «exit»- eller «loyalty»-tilnærming; enten å slutte i jobben i protest, eller å holde kjeft og fortsette som før. Fagmiljøene opplever ikke lenger å ha den store sosialpolitiske innvirkningen man hadde i overgangen til reformen. 

 FO studentene krever: 

  • At botilbud for personer med utviklingshemning igjen kommer på den politiske dagsorden

  • At kommunene stopper utbyggingen av «omsorgsghettoer», og at reell brukermedvirkning trer i kraft