Strengere straffer gjør ikke ungdom mindre kriminelle
Enkle og lettvinte løsninger som å øke straffene i møte ungdomskriminalitet, hjelper ikke.
Dette er en uttalelse som ble vedtatt på FOs landsstyremøte onsdag 21. oktober 2020.
Mange mediesaker den siste tida gjelder ungdom som begår alvorlig og gjentakende kriminalitet, og hvordan politi og samfunnet for øvrig møter dette. Tabloide oppslag kan gi inntrykk av at kriminaliteten bare øker, noe det ikke er grunnlag for å si. Undersøkelser viser bla at barne- og ungdomskriminaliteten så langt i Oslo har falt med 34% sammenlignet med året før.
Vi må ha en politikk overfor denne gruppa som er kunnskapsbasert og bygd på riktige tall. Enkle og lettvinte løsninger som å øke straffene for å møte utfordringene, hjelper ikke. Et bredt spekter av virkemidler må til. Politikken må baseres på kjennetegn ved barn i risiko for å havne i kriminelle miljøer og kunnskap om omfang og reaksjoner som virker. Vi trenger en helhetlig politikk som inkluderer barn og unges oppvekstmiljø, og som prioriterer innsats på å:
- Styrke forebyggende arbeid
- Bedre innholdet i straffereaksjoner og alternative tiltak
- Ha et nærpoliti som er tett på ungdom
Forebygging
Mange barn og unge som begår kriminalitet eller står i fare for det - scorer høyt på risikofaktorer. De er blitt sviktet av voksne og strever med livene sine. Ungdom som begår den alvorligste kriminaliteten, har ofte størst hjelpebehov.
Det er en overopphoping av andre levekårsutfordringer hos ungdom som begår kriminalitet. De kommer i større grad fra familier med sosioøkonomiske utfordringer som dårlig økonomi, rusmisbruk, arbeidsledighet, ustabile boforhold, har psykiske utfordringer de ikke har fått hjelp til osv. – forhold som i stor grad påvirker ungdommens valg.
Mange barn har for få voksne i sin nærhet og vi må derfor styrke lagene rundt de minste. Vi trenger flere barnehagelærere, lærere og sosialfaglige ansatte i barnehage og skole. Vi må sørge for at barn som har de største behovene blir møtt av ansatte med høy og riktig kompetanse og ikke som i dag hvor mange av disse barna blir overlatt til assistenter.
Vi må ha et psykisk helsevern som når ut til flere barn og vi må ha et barnevern med høy kompetanse, ansatte med nok tid og et mangfold av gode og varierte hjelpetiltak. Tiltaksapparatet må være individuelt tilpasset, tilstrekkelig og likeverdig.
Reaksjoner
Barn skal som hovedregel ikke i fengsel. Skadevirkninger av å sitte i fengsel er godt dokumentert og må derfor unngås så langt som mulig. Barnekonvensjonen setter tydelige grenser for hvordan vi skal behandle unge lovbrytere. Frihetsberøvelse skal kun benyttes som en siste utvei og for kortest mulig tid og i samarbeid med barnevernet, barne- og ungdomspsykiatrien og skole/NAV må det etableres gode og tilgjengelige alternativer til fengsel.
Konvensjonen understreker at rehabilitering og reintegrering skal være formålet med en strafferettslig reaksjon. Noen ganger må dessverre både samfunnet og barnet ha ekstra beskyttelse. Derfor må innholdet i ulike alternative straffereaksjoner styrkes, og vi må utvide og styrke de ungdomsenhetene vi har i kriminalomsorgen.
Nærpoliti
Tiltak som trygger nærmiljøene våre og felleskapet vårt er viktige. Vi kan ikke akseptere at kriminelle gjenger får vokse og rekruttere barna våre inn i kriminalitet, narkotikabruk og vold.
Et mer synlig og tilstedeværende politi som kjenner sine nærmiljø og får tillit i ungdomsmiljøene er en forutsetning. Politiet må settes i stand til å være tett på ungdomsmiljøene og samarbeide med andre institusjoner som oppsøkende tjeneste, barnevernsvakt, SLT og ulike organisasjoner i nærmiljøet.
Da kan vi samlet bli i stand til å forebygge mer enn det vi klarer i dag. Når forebygging svikter, blir utfordringene ofte akutte og alvorligere, og prisen blir høyere både for den enkelte og for samfunnet.