I august 2024 kom IMDIs årlige indikatorrapport. Den gir et oversiktsbilde av hvordan det går med innvandrere og deres norskfødte barn. Rapporten viser en positiv utvikling for integrering. Flere norskfødte barn av mennesker med innvandrerbakgrunn fullfører videregående opplæring og høyere utdanning, og sysselsettingsgapet mellom innvandrere og øvrig befolkning har blitt mindre.

Til tross for betydelige framskritt i både integrering og inkludering av mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn, er det fortsatt utfordringer som krever vårt fulle engasjement og handling. Rapporten viser at personer med innvandrerbakgrunn ofte har større levekårsutfordringer. De deltar noe i mindre grad i organiserte aktiviteter og frivillighet. Norske barn med innvandrerforeldre savner å bli akseptert for hvem de er, og de opplever mer diskriminering enn de som selv har innvandret. Det er også verdt å merke seg at SSB årlig undersøkelse om holdninger til innvandrere og innvandring, viser mindre positive holdninger sammenlignet med tallene fra 2017 og fram til 2023. Det er bekymringsfullt.

Behovet for en syndebukk

I media knyttes ofte økningen i ungdomskriminalitet til ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette bidrar til å styrke stereotyper og fremmedfrykt. Kombinasjonen av denne medieomtalen og en økning i høyreekstrem radikalisering krever at vi står sammen for å motarbeide slike holdninger og ideologier.

Selv om kunnskap viser at vi er bedre på integrering, er det politiske krefter som ønsker å hevde det motsatte. Det er veldig alvorlig. Det tar tid å endre holdninger og etablere tillit, mens det tar kort tid å rive den ned.

Vi ser tendenser som bør bekymre oss. Fremmedfrykt og hat har vært drivere bak terrorhandlingene og hatkriminaliteten Norge har vært utsatt for.

Felles for disse handlingene er et hat mot blant annet et flerkulturelt samfunn. Disse kreftene lever for fullt og tiltrekker seg ungdom, særlig dem som lever på utsiden av samfunnet.

En konkurranse i å være tøffest

Tradisjonelt sett har det vært krefter fra ytterste høyre som har vært kritisk til innvandring.  Og som gjennom sin retorikk har beskyldt mennesker med innvandrerbakgrunn for alt som er vondt og vanskelig i samfunnet vårt. Nå ser vi også at andre partier følger etter. I partilederdebatten under Arendalsuka rakk fire partiledere opp hånda på spørsmålet om innvandring er årsak til mer kriminalitet blant unge. Blant dem var både Arbeiderpartiet og Høyre.

Støre sa også i sin åpningstale til Arbeiderpartiets landsstyremøte i september at trangboddhet eller levekårsutfordringer er ingen unnskyldning for at ungdom begår kriminalitet og de varsler om strengere reaksjoner og økt innsats for å bekjempe kriminalitet.  

Samtidig sa han at nettopp fattigdom, frafall i skolen og manglende tilhørighet kan være drivere for at ungdom slutter seg til kriminelle gjenger. Den kunnskapen må politikerne ta med seg når de utformer politikk også. Skal vi få bukt med ungdomskriminalitet så må vi gjøre noe med utfordringene vi vet at disse ungdommene strever med.

Vi må jobbe med inkludering og vi må satse på forebygging. Vi må sikre at ungdom som har det strevsomt hjemme har plasser hvor de kan møte trygge voksne og hvor det er tilgang til aktiviteter som gir mestring og tilhørighet. Og ikke minst må vi være på vakt mot retorikk og politisk handlekraft som kobler etnisitet opp mot kriminalitet. En slik kobling kan i verste fall føre til økt fremmedfrykt og rasisme. Sosialarbeidere jobber tett på de utfordringene som kobles til innvandring og etnisk bakgrunn. Vi må bidra til at debatten løftes til et riktig nivå. Mangfold og inkludering er nøkkelen til samfunnet vi ønsker oss.