Uttalelse fra FOs landstyre 7. og 8. desember 2021.

FOs tariffpolitikk har som overordnet mål at et trygt arbeidsliv og en solidarisk og rettferdig fordeling skal bidra til å skape det gode samfunn. FOs medlemsgrupper jobber i velferdsstatens frontlinje, og har en essensiell kompetanse for å bidra til at kjerneoppgavene der løses på en god måte. I 2021 var vi opptatt av at kjøpekraften skulle sikres etter et særdeles magert hovedoppgjør i koronaåret 2020. Nå ser vi at sikringen ikke holdt, og det er sannsynlig med en reallønnsnedgang i 2021.  

I 2022 må FO og LO legge bredsiden til for å sikre at de økonomiske rammene for oppgjøret blir på et nivå som tar hensyn til den utfordrende situasjonen arbeidstakerne nå opplever. Det må bli en reell sikring av kjøpekraften i 2022. I tillegg skal vi ha et tariffoppgjør som bidrar til:  

  • positiv likelønnsvekst,  
  • forsvarlige pensjonsordninger,  
  • vern av normalarbeidsdagen,  
  • forutsigbare systemer for uttelling for kompetanse, 
  • at klima og miljø settes på dagsorden i alle tariffområder.  

Likelønn 
Fra 2019 til 2020 minket kvinners andel av menns lønn i gjennomsnitt fra 87,6 til 87,5 prosent. Utjevningen mellom menn og kvinners gjennomsnittlige lønnsnivå går for tregt. Halve forskjellen skyldes et kjønnsdelt arbeidsliv, og den andre halvparten finner man ingen annen forklaring på enn at kvinner lønnes dårligere enn menn fordi de er kvinner.  

Kvinner og menn jobber i ulike næringer, yrker og stillinger, og kvinner jobber langt oftere deltid enn menn. Flere kvinner må få tilgang på hele, faste og trygge stillinger. Dette gir en inntekt å leve av, og sikrer en reell likestilling. Mange av de som tjener aller minst i Norge er kvinner. Derfor er det å løfte lavtlønnede et viktig grep for å bedre kvinners lønn.  
Lønnsforskjellene er imidlertid størst mellom kvinner og menn som har høyere utdanning, og denne utfordringen må adresseres. Verdsettingsdiskrimineringen av kompetansen i ulike sektorer må tas på alvor. Vi må jobbe for lik lønn for arbeid av lik verdi, og ha en likelønnsprofil på sentralt og lokalt avtalte tillegg.  

Vi må jobbe med strukturelle tiltak mot kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet og for mer likestilling i arbeidslivet generelt. Aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP) er et likelønnsredskap, som blant annet skal gi ny kunnskap om kvinner og menns lønn i virksomhetene. ARP må være gjenstand for et systematisk partssamarbeid for å sikre at ubegrunnede forskjeller avdekkes og rettes opp.   

Likelønnsutfordringen må løses både tariffpolitisk og politisk. Arbeiderbevegelsen har alltid bidratt til å utjevne forskjeller. Kampen for å fjerne forskjeller i lønn på grunn av kjønn er verdt å kjempe, og er god likestillingspolitikk. Arbeiderbevegelsen må stå i spissen for et strategisk, systematisk og kunnskapsbasert likelønnsarbeid.  

Arbeidstid 
Vern av normalarbeidsdagen er et overordnet prinsipp, og arbeidstidsordningene skal bidra til å skape forutsigbarhet og nødvendig balanse mellom arbeid og fritid. Tillitsvalgte skal ha reell innflytelse på innholdet i arbeidstidsordningene og vernetjenesten må lyttes til for å sikre forsvarlighet. 

Helgearbeid er en viktig nøkkel for å få til heltid i helse- og omsorgssektoren, men helgejobbing er en belastning, og skal kompenseres. Ubekvemstilleggene må økes, og sammenlignbare grupper må få like tillegg.  

Ordninger med fleksibel arbeidstid skal være et gode for de ansatte, og ikke være et system som bidrar til gratisjobbing og omgåelse av reglene for overtid. Vi må jobbe for mer forutsigbare arbeidsvilkår knyttet til nødvendig jobbing og arbeidsreiser utenfor ordinær arbeidstid.  

Pensjon 
Når man lever lenger og er frisk lenger, kan man jobbe lenger. Det er et viktig prinsipp i pensjonsreformen. Senere avgang og kombinasjon av arbeid og pensjon, styrker velferdsstatens bærekraft. 

Samtidig er det ikke sikkert at økningen i levealder gir en tilsvarende økning i antall arbeidsføre år. Det vil være mange som ikke kan jobbe lenger, enten fordi de ikke har helse til det, eller fordi de mister jobben i sen alder og det ikke er mulig å finne ny jobb.  

Folketrygden, AFP og tjenestepensjonsordningene må sikre en trygg og verdig alderdom for alle. Uføres alderspensjon må stå i et rimelig forhold til arbeidsføres alderspensjon. Studier skal godskrives med pensjonspoeng. 

Levealdersjusteringen som ble innført med pensjonsreformen, skal følges nøye. Det må vurderes om den på sikt fører til så store ulikheter i pensjonsnivå at det blir uforenlig med et solidarisk samfunn.  

Påslagsordningen som er avtalt i offentlig sektor må hensynta behovene til de ulike arbeidstakergruppene og evalueringen av ordningene må spesielt vurdere konsekvensene for de som har behov for å gå av tidlig.  

Tjenestepensjon skal være livsvarig og kjønnsnøytral, og mest mulig lik uavhengig av sektor. Arbeidstakere med behov for særaldersgrense må ivaretas.  

Miljø og klima 
Varsellampene lyser, og vi har utallige rapporter som slår fast at alle gode krefter må settes til for å sikre livsgrunnlaget vårt på kloden. Partene i arbeidslivet må være en del av dette arbeidet, og bidra til at miljø og klima settes på dagsorden i vårt daglige virke i arbeidslivet.  

Partsarbeid om miljø og klima er delvis på plass i hovedavtalene og i noen hovedtariffavtaler, men det skorter på den praktiske anvendelsen av bestemmelsene. Tariffavtalene må i større grad reflektere behovet for å finne nye løsninger i jakten på å nå bærekraftsmålene, og det må satses på opplæring i virksomhetene.