FOrskerportrett: – Personer med utviklingshemming blir i stor grad forstått som inkompetente

FOrsker: Stine Marlen Henriksen (34) er vernepleier og universitetslektor ved vernepleierutdanningen. Nylig leverte hun sin doktorgrad i sosiologi om forståelsen av personer med utviklingshemming og hva den betyr for ansattes bruk av tvang og annen maktbruk. Dette er temaet hun skal snakke om på neste FOrskerfrokost 5. oktober.

MELD DEG PÅ: Les mer og meld deg på arrangementet her. 

Hvem er du?
– Jeg er utdannet vernepleier, med en mastergrad i sosialantropologi. Nylig leverte jeg en doktorgrad i sosiologi, og i september startet jeg i drømmejobben som faglærer ved vernepleierutdanningen ved Nord universitet.

Hva forsker du på?
– Jeg har forsket på tvang og annen maktbruk overfor personer med utviklingshemming. Makt kan brukes av mange ulike årsaker, men som mennesker handler vi basert på den mening vi tilskriver situasjoner, og personene som inngår i disse. Det betyr at vi kan forstå hvorfor ansatte ved bofellesskap bruker makt ved å utforske hvordan de forstår beboere med utviklingshemming.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Hvor stor betydning forståelsen faktisk har, og hvor lite forståelsen av personer med utviklingshemming har forandra seg siden institusjonstida. Nå bor de ikke lenger i store institusjoner, ansvarsreformen er gjennomført og CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities), det vil si FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, er ratifisert.

Likevel risikerer de i stor grad å bli forstått som inkompetente og hjelpetrengende, og lik den måten vi forstår fysiske ting på. Det er en form for objektivisering av mennesker.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Det var en ren tilfeldighet, jeg visste i utgangspunktet ikke hva en vernepleier var en gang – det lærte jeg som lærling ved et hestesenter. En periode måtte vi lærlingene trå til og ta ansvar for ridetimene, men jeg var verken særlig interessert i eller teknisk flink til å ri. Jeg var mer interessert i fôring, bakkearbeid og stell av skadede og syke hester, og trodde da at jeg skulle bli veterinær.

Derfor fikk jeg ansvar for handicap-ridningen og elever med ulike funksjonsnedsettelser som ikke nødvendigvis tok ridetimer for å lære å ri. Jeg elsket dette, og lærte mye om både ridning, miljøarbeid og ikke minst om meg selv. Jeg lærte også om vernepleierprofesjonen, hva en vernepleier er og gjør, og året etter søkte jeg meg inn på vernepleierutdanningen i Trondheim.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– At alle er egnet til å gi god hjelp. Det er en grunn til at vi har en treårig utdannelse nettopp for å kunne gi god hjelp. Mange tror at det å være vernepleier er en enkel jobb, men det er det ikke. Som jeg sier til studentene, så er det fint at du har hjulpet bestemor, men å være vernepleier krever mer enn det. Det er ikke sikkert du kjenner personen fra før, og vedkommende kan være i en svært tøff, sårbar og krevende livssituasjon. Dette stiller store krav, til både faglig og personlig kompetanse.

Personlig kompetanse handler blant annet om evnen til å reflektere og være selvkritisk: “Kunne noe vært gjort annerledes?”,”Hvordan opplevdes dette?” “Hvordan blir jeg forstått?” “Og hvordan forstår jeg den andre?” Dette gjør man som regel ikke etter å ha hjulpet bestemor. Det handler også om å språklig kommunisere tydelig og presist, eller å ikke kommunisere i det hele tatt. Av og til er god hjelp det samme som å være stille, eller å bare være tilgjengelig. Å mestre dette krever høy faglig og personlig kompetanse.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Det er selvfølgelig viktig, blant annet fordi arbeidserfaring kan være en ressurs både i
planlegging og gjennomføring av forskning. Men alt i alt tror jeg det viktigste er at det finnes forskere med ulik bakgrunn og arbeidserfaring, uansett hva man forsker innenfor eller på. Jo flere dette er, dess flere perspektiver og sider av et forskningstema vil bli belyst, og jo større vil forståelsen vår bli.

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan bedre hverdagen til personer med utviklingshemming. Jeg håper også den kan bedre arbeidshverdagen til de ansatte. Å utøve tvang eller annen inngripende makt gir ingen god følelse og er noe folk flest helst vil unngå. Kunne man ha unngått eller minket denne maktbruken, ville man forbedret begges hverdag.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– Å ta CRPD på alvor, uten tolkningsforbehold og gjennom en reell implementering. Å hevde at norsk lov og politikk er i tråd med CRPD, for deretter å ta tolkningsforbehold, antyder i seg selv at vi enda har en vei å gå for å oppfylle konvensjonen. CRPD har makten og kraften til å rokke ved en tradisjonell og gammeldags forståelse av personer med utviklingshemming, men da vi må tørre å ta de fulle konsekvensene av CRPD. Dette innebærer blant annet en ny forståelse av selvbestemmelse og av det å være hjelpetrengende. 

LES MER: Regjeringen avviser CRPD. – Uforsvarlig og skammelig, mener FO. 

Jeg ønsker også at politikerne forbedrer arbeidsvilkårene til vernepleiere, og da tenker jeg særlig på økning av økonomiske ressurser. Jeg tror ikke personer blir vernepleiere på grunn av skyhøy lønn, fleksibel arbeidstid eller valgfri ferie. Vi har ingenting av dette. Jeg liker å tro at vernepleiere blir vernepleiere fordi de ønsker å hjelpe personer, og om politikerne gjør vernepleiere i stand til dette – ved å tildele de ressursene som trengs – vil dette bedre både vernepleierens arbeidshverdag og hverdagen til brukere av helse- og omsorgstjenester.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Jeg håper vernepleiere i helse- og omsorgstjenester bidrar til og deltar i forskning. Det er til tider vanskelig å få adgang til informanter, og ofte kommer ikke henvendelser
frem til brukere eller pårørende, men stopper opp hos ansatte eller ledere. Det kan være
mange grunner til dette, hvorav en er en travel arbeidshverdag.

Derfor er det også viktig at ledere legger til rette for deltakelse og bidrag til forskning. Selv om jeg er vernepleier, er det ikke alltid at jeg vet hvor skoen trykker, og om forskningen skal bli relevant og matnyttig er vi avhengig av at ansatte deler sine utfordringer, tanker og idéer med oss.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg ble faktisk medlem på grunn av gratis pizza. Da jeg begynte på vernepleierutdanningen i Trondheim, hadde jeg hund, bil og leide en større leilighet utenfor byen, og var generelt sett fattig. En dag på studiestedet gikk jeg forbi en plakat der det sto «gratis pizza» med store bokstaver, og «årsmøte i FO-Studentene Sør-Trøndelag» med bittesmå bokstaver. Pizza hadde jeg veldig lyst på, så jeg dro på årsmøtet uten egentlig å vite at det var det det var.

Der ble jeg ønsket velkommen av en utrolig hyggelig og engasjert gjeng. Den kvelden ble jeg ikke bare medlem av FO, men også valgt inn i styret. Det var her jeg først og fremst lærte om de andre profesjonene, som for eksempel hva en sosionom var. Senere engasjerte jeg meg i FO Trøndelag og har vært medlem siden. Jeg er skikkelig fan!

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– At de skal holde samme kvalitet, fortsette å arbeide for både profesjonsutøverne og brukere av helse- og omsorgstjenester, og balansere de fire profesjonene. Det er en stor styrke å stå sammen. Som i yrkeslivet, hvor tverrprofesjonelt samarbeid ofte er nødvendig, er dette også noe som kjennetegner og gjør FO til et sterkt forbund.