FOrskerportrett: Hva motiverer frivillige til innsats på sykehjem?

FOrsker: Mona Stenhaug Johannessen (48) ved UiT Norges arktiske universitet i Harstad jobber for å skape en bedre hverdag for eldre og frivillige. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokost 1. februar.

MELD DEG PÅ: FOrskerfrokost 1. februar: Hva motiverer frivillige til innsats på sykehjem?

Hvem er du?
Jeg er utdannet vernepleier, og jobber som universitetslektor ved institutt for vernepleie på UiT Norges arktiske universitet i Harstad. I tillegg har jeg fagbrev som blomsterdekoratør, er utøvende sanger og tidligere sanglærer. Som universitetslektor får jeg brukt hele kompetansen min siden jeg underviser i flere helse- og sosialfaglige emner. Arbeidsdagen varierer mellom forsknings- og utviklingsarbeid, praksisoppfølging og undervisning. Jeg er engasjert i alt fra klinikkundervisning og geriatri til forelesninger om mer sosialfaglige emner, som miljøterapi for eldre og musikk som miljøterapi. Variasjonen i hverdagen og kontakten med studenter, både i klasserommet og når de er ute i praksisfeltet, gir travle, men meningsfulle dager.

Hva forsker du på?
Jeg forsker på frivillighet i eldreomsorgen, og da spesielt på livsgledehjem. På livsgledehjem jobbes det med at sekundærbehovene til beboere, de kulturelle, sosiale og åndelige, skal likestilles med primærbehovene, som ernæring, stell og medisinering. For å kunne nå disse målene er samarbeid med frivillige en nøkkel. Jeg har satt søkelys på hvordan vi kan rekruttere og forvalte de refleksive frivillige, det vil si ildsjeler og enkeltpersoner som stiller opp på sykehjem for å gjøre en innsats i møte med beboere, som sikrer at de blir ivaretatt på en systematisk og god måte.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
Det er betydningen av såkalte reminisensøyeblikk som motivasjonsfaktor hos refleksive frivillige i forhold til sekundærbehov. Det er øyeblikk som berører både beboeren og den frivillige. Det skaper overraskelse, entusiasme og glød, og opplevelsen av å både få noe og å gi noe fører til en sterk gjensidighet dem imellom.

For å utdype litt: Et reminisensøyeblikk oppstår når man gjennom en felles opplevelse, ofte basert på like interesser, opplever at det oppstår øyeblikk hvor det dannes en «nerve» mellom personen med demens og den refleksive frivillige. Det oppstår en spontan glede hos den refleksive frivillige – en begeistring og overraskelse av å oppdage noe av den dementes identitet og interesser som er gjenkjennbart og betydningsfullt for dem begge. Dette kan gi motivasjon til en fortsatt meningsfull frivillig innsats i møte med personer med demens på livsgledehjem.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
Ved å ha arbeidserfaring fra praksisfeltet får du både innsikt og oversikt over hva som rører seg i feltet. Du ser både muligheter og utfordringer på en helt annen måte enn uten den erfaringen. Som universitetslektor har jeg fått større kjennskap til større deler av praksisfeltet enn jeg ville fått som utøvende vernepleier. Gjennom undervisning og studentoppfølging, eksempelvis ved sykehjem og hjemmetjeneste, utveksler vi kunnskaper og erfaringer med studenter og kollegaer som arbeider i tjenestene, og det gir gjensidig nytte.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
Allerede som barn begynte jeg å interessere meg for eldre, og for andre sårbare grupper som personer med utviklingshemming og flyktninger. Det førte til at jeg begynte å engasjere meg som frivillig da jeg var ung. Gjennom utdanningen som vernepleier var det som at brikkene falt på plass. Mastergraden i helse- og sosialfaglig arbeid med eldre, hvor jeg fordypet meg innenfor livsgledehjemkonseptet og refleksiv frivillighet, bidro i tillegg til å videreutvikle min kompetanse og interesse for fagfeltet.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
Den største misforståelsen bygger nok på tidligere tiders oppfatninger om at vernepleiere kun arbeider sosialfaglig mot personer med utviklingshemming. Vernepleiere er autorisert helsepersonell som gjennom sin helse- og sosialfaglige kompetanse kan utøve helhetlige og forsvarlige tjenester i møte med mennesker på ulike arenaer, som i barnehager, på skoler, i rusomsorgen, innenfor psykiatrifeltet og i eldreomsorgen. Spesielt den helsefaglige kompetansen er underkommunisert. Vernepleiere har også medisinsk kompetanse som gjør at vi kan administrere medikamenter og utøve medisinske prosedyrer for eksempel kateterisering og sette injeksjoner, noe som er svært etterspurt i helsesektoren. Det tror jeg det er mange som ikke har kunnskap om, for eksempel enkelte ledere i feltet og politikere.
 
Hva håper du forskningen din kan bidra til?
Jeg håper at forskningen skal bidra til at beboere på sykehjem får en bedre hverdag, fylt med meningsfulle aktiviteter som de ønsker å gjøre sammen med frivillige. Jeg ønsker at frivillige opplever at de får gjøre aktiviteter som samsvarer med deres egne og beboernes interesser, og at det legges til rette for at de kan få reminisensopplevelser og -øyeblikk sammen. På denne måten kan det skapes økt motivasjon til å fortsette som frivillig, og gi ringvirkninger til andre som kan tenke seg å stille opp for denne gruppen.

Jeg håper at forskningen og artikkelen «Reminisensøyeblikket» i tidsskriftet Geriatrisk sykepleie vil vekke interesse og bli presentert på flere arenaer i 2022, som er frivillighetens år. Innovasjonsmodellen for økt frivillighet blir presentert i artikkelen. Den viser til noe nytt som kan nyttiggjøres på individ og samfunnsnivå. Jeg håper at innovasjonsmodellen vil bidra til kunnskap, forståelse og inspirasjon for frivillighetsarbeidet i eldreomsorgen. Det vil gi en vinn-vinn-situasjon for beboere og frivillige, dersom en tar de rette grepene.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
Jeg tenker at politikerne må ha bredere kunnskap om alt helsepersonell, hvilken kompetanse de har og hva de kan bidra med, slik at vi sammen kan tilby befolkningen gode og riktige tjenester. Når det gjelder vernepleiere spesielt, bør det bli lovfestet at kommunene skal ha en vernepleiertjeneste. Det fortjener befolkningen.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
Vær en stolt vernepleier! Vær trygg på din rolle, din faglige, etiske og juridiske kompetanse. Vær en ambassadør for profesjonen overfor tjenestemottakere, kollegaer, pårørende, ledere og politikere.

Hvorfor er du FO-medlem?
Når vi står sammen som fagorganiserte kan vi på en helt annen måte synliggjøre vår kompetanse, våre muligheter og våre utfordringer enn hvis vi står alene. For meg handler det også om solidaritet og å tilhøre et faglig fellesskap.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
Jeg forventer at FO ivaretar medlemmenes vilkår og betingelser uansett hvor de arbeider. Videre forventer jeg at både FO som organisasjon og vi som vernepleiere jobber enda mer sammen for å skape mer informasjon på individ- og samfunnsnivå om vernepleierfaglig kompetanse.