FOrskerportrett: – Etterlatte opplever at sorgen deres ikke blir anerkjent

FOrsker: Lillian Bruland Selseng (49) forsker på etterlatte ved narkotikarelatert død. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokosten 3. mai.

MELD DEG PÅ: FOrskerfrokost 3. mai: Hvilke behov har etterlatte etter narkotika-relaterte dødsfall?

Hvem er du?
– Jeg har grunnutdanning som sosionom og familieterapeut, har en mastergrad i psykososialt arbeid med barn og unge, og en doktorgrad i sosialt arbeid og sosialpolitikk fra OsloMet. Jeg har jobba mange år i rusfeltet og sittet i kontrollkommisjonen for psykisk helsevern. Siden 2005 har jeg vært ansatt ved Høgskulen på Vestlandet, der jeg blant annet har undervist ved sosionomutdanninga og på videreutdanning i rusproblematikk og rusarbeid.

Hva forsker du på?
– Jeg holder egentlig på med to prosjekter: Det ene utvikler kunnskap om forutsetninger for brukermedvirkning når brukernes autonomi er utfordret i helse- og velferdstjenestene (CHAPAR). Det andre handler om etterlatte ved narkotikarelatert død (END). Sistnevnte er et stort forskningsprosjekt som ble påbegynt i 2017. Det er høye forekomster av narkotikarelaterte dødsfall i Norge. Selv om brå og unaturlige dødsfall gir risiko for uhelse, nedsatt livskvalitet og fungering hos etterlatte, har etterlattes situasjon etter narkotikarelaterte dødsfall fått svært lite oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt.

Vi forsker på de etterlattes situasjon, hvilke konsekvenser og belastninger dødsfallet har for dem, hvilken hjelp og støtte de trenger og får, og hvordan hjelperne opplever det. I 2020 ble det registrert 324 narkotikautløste dødsfall i Norge, og så kommer andre dødsfall som ulykker og sykdom knyttet til narkotikabruk i tillegg. Hvis vi estimerer at hver enkelt har 10-15 nære etterlatte, utgjør det et høyt antall etterlatte hvert år. Forskningen viser at omstendighetene for dødsfallet har mye å si for hvordan de etterlatte har det. Hvis det skjer brått og uventa, og sorgen i tillegg blir lite anerkjent og stigmatisert, er det risikofaktorer som gjør sorgarbeidet ekstra vanskelig.

Over 40 prosent av de etterlatte vi har snakket med forteller at de har opplevd nedsettende bemerkninger.. På spørsmål om hvilke type kommentarer de har fått, har de svart ting som «dette var venta», «de har valgt det selv», «var bare en narkoman» og «det var ikke et verdig liv, og er ikke mye å sørge over». De opplever at sorgen deres ikke blir anerkjent. Istedenfor å oppleve å få støtte og kunne dele og fortelle, trekker de seg unna. De etterlatte vi har intervjuet forteller at kriseteamene ikke tok kontakt, og forteller om en sorg som er stille, mørk og ensom.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Det er hvor usynlig denne gruppen etterlatte har vært i samfunnet, og hvor sterkt stigma det fortsatt er knyttet til rusproblemer. Vi finner også at tida før dødsfallet påvirker tida etterpå. Hvor slitne de etterlatte er fysisk og emosjonelt når dødsfallet skjer har innvirkninger på sorgen og håndteringen av sorgen.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Erfaringene påvirker hva slags forskningsspørsmål du stiller, og hvilke data du får. I tillegg påvirker det hvordan vi forstår dataen, og hvordan vi tar kunnskapen i bruk.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Rusfeltet har interessert meg i hele karrieren, fra jeg begynte å jobbe på et behandlingskollektiv for unge mennesker med rusproblem som nyutdanna. Jeg ble svært glad i dem, og fikk veldig respekt for utfordringene de sto i og endringsprosessen de sto overfor. Engasjementet for mennesker med rusproblemer, respekten for utfordringene de møter og fascinasjonen for rusproblem som fagfelt har påvirket meg siden.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– Den største misforståelsen er den hang up-en vi har for rusbruken. Hvis folk har rusutfordringer, er det veldig lett at det blir fokuset. Det kan hindre oss i å se personene og andre strev de har, som økonomi, utenforskap og sorg. For eksempel kan en person som ruser seg også bære på en stor sorg, og bør bli sett og møtt som sørgende på lik linje med andre.

Hva håper du forskningen din kan bidra til?
– Vi har et mål om at forskningen skal bidra til å bedre livssituasjonen for etterlatte ved narkotikarelatert død. Ved denne typen dødsfall ser det ut som om folk må klare seg mer alene. Venner, naboer og kollegaer ringer ikke eller sender ikke blomster på samme måte som ved andre dødsfall. Vi må fjerne disse stigmaene.

Vi ønsker å bidra til at tilbudene som kommunene har ved kriser, også får koblet seg på og gitt hjelp til denne gruppen. For eksempel har vi en godt utvikla psykososial beredskap i Norge, men det ser ut som om denne beredskapen ikke når ut til etterlatte ved narkotikarelatert død. I høst satte vi i gang et aksjonsforskningsprosjekt der nøkkelpersoner fra Bergen og Oslo kommune, Fransiskushjelpen og Kirkens bymisjon samarbeider med etterlatte fra IVARETA og representanter fra END-prosjektet for å ta kunnskap utviklet i forskningsprosjektet i bruk.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– Politikerne bør bygge det sosialpolitiske arbeidet på forskningsbasert kunnskap, og lage gode rammevilkår for at vi skal ha gode sosiale liv. De bør anerkjenne viktigheten av det sosialfaglige arbeidet, for eksempel på rusfeltet. Der opplever jeg at denne typen arbeid har vært under press. Vi har mista fokus på sentrale temaer som sosial integrering, sosiale relasjoner og utenforskap.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg har vært medlem helt siden studietiden og blitt værende fordi jeg har min faglige identitet der, og fordi jeg liker det sosialpolitiske fokuset som jeg opplever FO har.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– At de selvsagt skal jobbe for gode arbeidsforhold, men også fortsette å løfte fram det sosialfaglige arbeidets plass og verdi i samfunnet. Det er også viktig at FO har fokus på at sosialt arbeid er et akademisk fagområde.