Mimmi Kvisvik taler til LS desember 2022
STOLT LEDER: - Vi er FO, fagforeningen for sosialarbeidere. Vi blir lyttet til, får plass og setter dagsorden. Det er ikke kommet av seg selv, men etter en snart 30 år gammel maraton i motbakke. 

(Talen ble holdt under åpningen av FOs landsstyremøte 6. desember 2022.)

Kjære kamerater, gode sosialarbeidere, godt å se dere igjen.  

344 dager. Det høres kanskje lenge ut, men det er det ikke. Det er snart 1 110 dager siden vi avsluttet landsmøtet vårt i 2019. Tre fjerdedeler av perioden er over. Vi er i innspurten nå, og det merkes. Vi har en aktivitet nå som ikke ligner grisen, mye av det er takket være dere, avdelingene ute og deres tillitsvalgte. Tusen takk for innsatsen så langt. 

Jeg gleder meg til de neste dagene sammen med dere. Debattene vi har her, vedtakene våre, er slik vi starter oppløpet. Om 344 dager er vi samlet igjen, på Folkets Hus i Oslo. Der skal vi vise hva vi har vært gode for. Der skal vi samle krefter til neste etappe.  

Gode kamerater, dette har ikke vært en sprint. Dette er en maraton. Og når sluttspurten varer hele 344 dager er jeg glad for at dette er en staffet hvor vi deler distansen.  

Den sosialpolitiske situasjonen 

Noen ganger det vært tunge oppoverbakker. Vi har stått på barrikadene, ofte alene, og vi kan ha følt at vi bare taler for døve ører. 

Noen ganger kan vi føle oss litt små. Vi blir forbigått av andre, litt større forbund, på målstreken.

Noen ganger kan vi virke litt rare, litt egne, som om vi ikke følger helt med.

Som da resten av landet snakket om permitteringer under pandemien, mens vi var mest opptatt av sårbare barn og unge, vernepleiermangel og et åpent, tilgjengelig Nav med nok kompetanse.  

Mens landet behandlet helsekrisen og den økonomiske krisen, var vi allerede i gang med å løse alle de sosiale krisene. Hverdagskrisene folk sto i. Krisene som ble verre, krisene som krevde sosialfaglige løsninger. Våre profesjoner. Vår kompetanse. Disse krisene ble aldri anerkjent. Ikke sånn som nå. Nå som temperaturen synker og de sosiale problemene vokser.   

Nå taler vi ikke lengre for døve ører. De siste ti dagene har vi hatt nærmere hundre sosialpolitiske oppslag i mediene. 10. november deltok vi for første gang i Debatten. Ti dager senere sier Hadia Tajik at «Ap må tenke nytt. Vi trenger en ny sosialpolitikk». Nå blir vi lyttet til.  

Nå føles vi ikke så små. Vi tar plass som et av de raskest voksende forbundene i LO. Allerede før SV og Regjeringen presenterte budsjettavtalen forrige uke, ringte Statsministerens kontor for å fortelle om de viktigste gjennomslagene våre. Nå blir vi regnet med. 

Nå er det ikke rart å snakke om sosiale problemer. Vi har knapt gjort annet de siste ukene. Det er tydelig at vi er blant de eneste som har fulgt med. Egenheten kommer av medlemmene våre sin spisskompetanse. Sosialarbeidere er eksperter på sosialpolitikk, på å løse sosiale problemer. Nå blir den ekspertisen respektert på en helt annen måte. Det er jeg stolt av, på tross av det triste bakteppet.  

Igjen ser vi fattigdommens ansikter

Gode kamerater, vi vet hvorfor dette er aktuelt. Siden sist har hele Norge hørt fra dem som lever i fattigdom i verdens rikeste land. 1 av 5 familier klarer ikke en uforutsett regning. Mer enn 200 000 husstander sier at de vil hoppe over måltider eller stille seg i matkø. De som tidligere har klart seg, sliter nå. De som slet før, har det enda verre. For er det en ting vi vet, så er det at kriser rammer hardest dem som har det verst fra før. 

Som Knut Ragnar som «er så drittlei pølser» fordi han bare har ti kroner igjen på konto når alt er betalt. Han gruer seg til jul. Det samme gjør Amalie, som måtte be om hjelp på Finn.no for å ha nok til å leve av, og Renate som sparer ved å skru ned varmen og ha brødskiver til middag når datteren er borte på mandagskvelden. Det kaller hun å «lade batteriene». 

LES HISTORIENE
Knut Ragnar: – Alt jeg ønsker meg til jul er et julekort og et viskelær
Amalie: – Føler et konstant press i brystet
Renate: – Jeg er ferdig med å skamme meg

NAV, som skal være kronjuvelen i velferdsstaten, klarer ikke å hjelpe de den er ment til å hjelpe. Det gjør vondt. Som sosialarbeidernes fagforening kan vi ikke være kjent med at politiske føringer står i veien for sosialt arbeid. Vi krever et åpent og tilgjengelig NAV med nok sosialfaglig kompetanse til å gjøre gode skjønnsmessige vurderinger. 

Om vi skal ta noe positivt ut av disse sakene, må det være at det endelig er på dagsorden. De som har blottlagt økonomien sin har gitt fattigdommen et ansikt. For noen er dette kanskje deres første møte med fattigdom. For medlemmene våre er dette et gjensyn. 

De møter Knut Ragnar en gang i måneden, når han får mat hos Frelsesarmeen. De jobber med butikker som Rufus i Kolbotn, slik at Amalie får en jobb hun kan være stolt av. De er der for datteren til Renate på ettermiddagstilbudet til Kirkens Bymisjon og som miljøterapeuter i skolen. 

I kriser ser vi virkelig verdien av sosialfaglig kompetanse. I kriser utgjør medlemmene våre det siste sikkerhetsnettet til folk. I kriser er det viktigere enn ellers at vi står sammen. 

Å stå opp for dem som står opp for andre 

Dyrtiden gjør at langt flere sliter nå. Noen av dem er våre egne medlemmer. Selv om vi fremforhandlet en høyere lønnsvekst enn industrien, er det en mager trøst når prisveksten kan nærme seg det dobbelte. Nå får vi virkelig testet hva det vil si å «Stå opp for trygghet».  
Vi skal vise kraft og stå opp for medlemmene våre, slik de har kraft til å stå opp for andre. Sosialarbeiderne som produserer verdier ved å lindre, løse og forebygge sosiale problemer. De som likevel blir vi verdsatt lavere, fordi de jobber i tradisjonelt kvinnedominerte yrker. 

Kvinner tjener i snitt mindre enn menn, også om vi kun sammenligner yrker med like lang utdanning, i samme sektor og lik stillingsprosent. Likelønnsdagen 17. november markerte vi at en gjennomsnittlig mann allerede hadde tjent en gjennomsnittlig kvinnelønn.  

Vi krever at likelønn prioriteres i LOs lønnsoppgjør. Vi krever at Aktivitets- og redegjørelsesplikten følges opp. Vi krever at Likestillingsministeren inviterer partene til et samarbeid om en langsiktig strategi for likestilling og likelønn. 

Fordi det handler om rettferdighet. Det handler om at vi verdsetter dem som står opp for trygghet. Vi, som et kvinnerikt forbund, har musklene som trengs. Vi har bygget denne organisasjonen rundt fellesskapet, det ligger i navnet vårt. Og vi skal fortsette det arbeidet. Nettopp fordi vi ser hvor viktig det er. 

Samhold i kriser

Å stå opp for trygghet, betyr å stå sammen. For når vi står sammen, står vi sterkere. Det ser vi helt tydelig på våre tillitsvalgte ute, som klarer å bygge fellesskap på arbeidsplassen, som skaper tryggere arbeidsplasser og sikrer medlemmene det de fortjener.  

De tillitsvalgte er vår viktigste medlemsfordel. Det ser vi bare på måten: 

  • Arnhild har klart å bygge Trondheimsklubben med godt over 1 000 medlemmer. 
  • Kine Pernille har fått opp lønnen til vernepleierne og barnevernsansatte i Porsgrunn. 
  • Kristin alltid har døren åpen for medlemmene og hvordan hun kjemper i Helse Fonna. 
  • Astrid på VID i Oslo løfter faget og medlemmenes posisjon i høyskolen. 
  • Lisbeth står støtt i stormen og trygger medlemmene sine ved Nav Årstad i Bergen. 
  • Herdem bruker rollen sin som tillitsvalgt for å påvirke politikerne i Viken. 
  • Kari alltid stiller opp for medlemmene sine i Nordland.
  • Ingunn bygger klubben og klubbtradisjoner i Sel kommune og Innlandet. 
  • Anneli løfter yrkesetikken som flyktningekoordinator i Troms og Finnmark. 
  • Betta representerer FO på en utmerket måte på Sørlandets Sykehus i Arendal.

De er alle nominerte til åres tillitsvalgte og viser bredden vi har i tillitsvalgtapparatet vårt. Vi skal være stolte av å ha dem med på laget. Og det er vi også. 

LES OGSÅ: Kine Pernille Jansen Egge er Årets tillitsvalgt 2022

Vi kan vedta så mye god politikk vi vil, vi kan drømme om klippekort på Dagsnytt 18 og Debatten, men uten de tillitsvalgte på arbeidsplassene finnes ikke FO. Det er de som står opp for medlemmene i det daglige. De er det viktigste vi kan tilby medlemmene våre. 

Om du blir medlem i FO lover vi å kjempe for at du skal bli tryggere på jobb. 
Om du fagorganiserer deg, lover vi at du skal få bedre lønns- og arbeidsvilkår. 
Om du melder deg inn i profesjonsforbundet FO, lover vi deg at du får utvikle deg faglig. 

Dette er store løfter som de tillitsvalgte blir holdt ansvarlige for, men det er disse løftene som gjør oss til den fagforeningen vi er. Vi er ikke som alle andre. Det skal vi ikke være heller. 

Vi er FO, fagforeningen for sosialarbeidere. 
Vi blir lyttet til, får plass og setter dagsorden. 
Det er ikke kommet av seg selv, men etter en snart 30 år gammel maraton i motbakke. 

Profesjonsforbundet skal være best, ikke billigst 

32 184. Er det noen som husker det tallet? I februar hadde vi et intervju i FriFagbevegelse om den enorme medlemsveksten i 2021. 32 184 var så mange medlemmer vi hadde vet nyttår. Bare et par måneder senere bikket vi 33 000, i oktober passerte vi 34 000. Vi er et av de raskest voksende LO-forbundene, både i reelle medlemstall og i prosent. 

Dette blir lagt merke til. Noen vil ha oss på besøk, sånn at de kan lære av oss. Andre er bekymret for sin egen status. Nå går mange igjennom økonomien sin og ser etter hva de kan kutte. Folk melder seg ut av fagforeninger, fordi de ikke har råd til kontingenten. Selv om vi ikke ser dette like tydelig hos oss, er jeg glad vi skal diskutere dette på landsstyremøtet nå. 

Det handler om lommeboken til folk. Til medlemmene våre. Vi lovet dem bedre lønns- og arbeidsvilkår, men nå er prisveksten større enn lønnsøkningen for andre året på rad. Vi må ta ansvar og se om det er noe vi kan gjøre, for å lette på den økonomiske belastningen. 

Men en ting vil jeg si før vi åpner debatten. Vi har ikke Black Week-salg i FO. For å ha den høye aktiviteten vi har, er vi helt avhengige av nok inntekter. FO-medlemskap får du ikke på billigsalg. Vi deltar ikke i kappløpet mot bunnen.  

Det finnes de som er større enn oss. Det finnes de som er billigere enn oss, men det finnes ingen som kan ta rollen som sosialarbeiderforbundet, slik vi har.  

Ekspertrollen vår er så anerkjent at vi skal arrangere den Europeiske sosialarbeiderkonferansen i Oslo i 2025. Pørni er medlem av FO. Det er det ingen andre som kan skryte av!

Vi skal være for sosialarbeidere, det NSF er for sykepleiere. Vi er profesjonsforbundet for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Det skal vi gjøre helt tydelig nå i oppløpet de neste 344 dagene. 

Som profesjonsforbund får vi gjennomslag 

De siste årene har vi vært den tydeligste fagforeningen for våre yrkesgrupper. Det tror jeg har styrket oss. Hva tenker dere? Skal vi ta et lite regnskap på gjennomslagene våre, nå på vei inn mot nyttår? 

  • Da pandemien brøt ut, krevde FO at ansatte i Nav og barnevernet skulle defineres som samfunnskritiske. Det ble de bare et par dager senere. 
  • Da kommunene satte ned barnevernsgranskinger, ba vi om en kommisjon som skulle finne løsninger, ikke syndebukker. Kjersti Toppe ringe i november og sa det kommer. 
  • I februar 2021 krevde vi at arbeidstilsynet gjenopptok sitt forebyggende arbeid mot vold og trusler mot medlemmene våre. For to uker siden fikk vi gjennomslag. 
  • I valgkampen krevde vi at ILO-190 om avskaffelse av vold og trakassering i arbeidslivet skal ratifiseres. Nå skal den det. 
  • Sammen med brukerorganisasjonene har vi mast etter stortingsmeldingen om personer med utviklingshemming. Nå er den levert og CRPD skal inkorporeres.  

I tillegg rulles tillitsreformen ut, Aktivitets- og redegjørelsesplikten styrkes, Barnevernsbarn får ettervern til de fyller 25 år, LO har likelønn som et av tre likestilte krav i lønnsoppgjør, vi har satt psykososial beredskap på dagsorden i sikkerhetspolitikken og selv om vi ikke er kommet helt i mål er vi med på å erstatte straff med hjelp i narkotikasaker. Og den listen er langt lengre, kamerater! 

Det sitter historisk mange FOere og sosialarbeidere på Stortinget. De former lovene våre. Kirsti Bergstø og Grete Wold fra SV er begge medlemmer i FO. Det samme er Hege Bae Nyholt fra Rødt og Mona Nilsen fra Arbeiderpartiet.  

Vi har lenge kjempet for nok sosialarbeidere i barnevernet, Nav, kriminalomsorgen, rus- og psykisk helsetjenester og skolen, men det viser seg at det nesten er like viktig med sosialfaglig personell i stortingskomiteene! 

Plikt til å bruke fagkompetansen vår 

Fordi den tiden vi lever i nå, den krever sosialfaglige løsninger, kamerater. Ingen i Norge skal hoppe over måltider eller sitte i kulda på grunn av fattigdom. Ingen som skal skamme seg over økonomien sin. Det kan vi, som fagforeningen i velferdsstatens førstelinje, aldri godta. 

Når fattige heller stiller seg i matkø hos de frivillige enn å be om hjelp fra det offentlige, har det offentlige feilet. Ikke fordi de ansatte ønsker det, men på grunn av politikken som har blitt ført de siste tiårene. Ingjerd Schou, Norges siste sosialminister, sa at «sosialpolitikken er oppe til eksamen hver dag i møte med den enkelte». Nå står den til stryk. 

Derfor presset vi på, og fikk gjennomslag for, at LO igjen skulle bli den fremste sosialpolitiske drivkraften i Norge. Derfor krevde vi at regjeringen stanser det usosiale kuttet i dagpenger og sørger for tilgjengelige sosiale tjenester, begge fikk vi nylig fullt gjennomslag for. Derfor krever vi økt sosialhjelp, at justert barnetrygd og mer rom for skjønnsvurderinger. Det forventer vi å få gjennomslag for snart.

Fordi selv om alle er enige i problembeskrivelsen, er det ofte ekspertene som har svarene. Og når vi klarer å samle mange av disse ekspertene i ett rom, i én fagforening, i én landsstyresal, så kommer det ganske gode svar ut. 

Vi ser at politikerne lytter til fagekspertene. Det er vare å se på gjennomslagene vi har fått i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV:  

  • 824 millioner ekstra i økt bostøtte som følge av høye strømpriser. 
  • 440 millioner for å prisjustere barnetrygden. 
  • 490 millioner til øke barnetrygden med kr. 5 000 for enslige forsørgere. 
  • 143 millioner i økt barnetillegg for mottakere av AAP. 
  • 114 millioner i økt barnetillegg for mottagere av dagpenger. 
  • 190 millioner til å stanse kutt i opptjeningsperioden for dagpenger. 
  • 370 millioner til engangsutbetalinger på kr. 3 000 for uføre på minstesatser. 
  • 292 millioner for å varig øke minstepensjonen med kr. 4 000.  
  • 54 millioner til økte stønader for asylsøkere. 
  • 7 millioner til økt støtte til matsentralene. 

Vi har også fått beskjed om at dette ikke skal sørge for avkorting på sosialhjelpen. Enda et viktig gjennomslag for rettferdighet. Vi vet at det må mer til, men det er et tydelig skritt i riktig retning!

Kommunevalget 2023 

Det holder ikke at vi diskuterer ytelsene én gang i året når statsbudsjettet legges frem. Dette må løftes i hver kommune, hver dag, i hver enkelt sak.  

Og en dag som det er verdt å merke seg er 11. september 2023. Da er det valg i over 360 kommuner og fylkeskommuner.

Mange medlemmer går til valgurnene for å stemme på sine fremtidige arbeidsgivere. Kommunene bestemmer også direkte over mange av tjenestene vi jobber i; tilbudet til personer med utviklingshemming, Nav, barneverntjenesten, skolen, rus og psykisk helse for å nevne noen. Derfor må dere i fylkesavdelingene være tøffe med politikerne.

Krev at satsene for sosialhjelp heves til Sifo-nivå. 
Krev at de innfører veiledende bemanningsnormer i barnevernet. 
Krev at de tar vernepleiermangelen på alvor og lager en rekrutteringsstrategi. 

Det er et ansvar vi har på vegne av medlemmene våre. Fordi politikk bestemmer rammene de jobber innenfor, hvor mange kollegaer de har og hvilken kompetanse de har. Men det er dere som vet hva de trenger. Vi må hjelpe politikerne til å lage god politikk. 

Kommunevalget må bli et tillitsvalg. Et valg hvor vi viser tillit til fagfolkene i velferdsstaten og de som trenger den. Et valg hvor de tillitsvalgte tar plass med kravene sine. Et valg hvor vi viser at hvis vi skal ha tillit til politikken, må de vise seg tilliten verdig.

Sosialpolitikk i krisetid 

Kjære landsstyre, jeg håper dere er klar over at det er vi som må gjøre sosialpolitikk til det store valgkamptemaet. For når snøen smelter og temperaturene stiger i mai, smelter ikke bare problemene til folk bort. Likevel kommer storsamfunnet til å gå videre, selv om folk fremdeles står i sine egne, personlige, sosiale kriser. 

Medlemmene våre i Frelsesarmeen kommer fremdeles til å dele ut mat til de som er drittlei pølser. De vil fortsatt få arbeidsledige ut i jobb og vil alltid stå opp for dem som vokser opp i sårbare livssituasjoner. 

Men det de ser, ser ikke alle andre. Når pengene skal deles ut kan det være fristende å pusse opp en vei, rehabilitere rådhuset eller sette av fondsmidler i stedet. Da skal vi minne alle om; at livskvalitet er viktigere enn veikvalitet, at vi får mer igjen av å bygge mennesker enn minneverdige bygg og at avkastningen er størst når du investerer i folk, ikke finanspapirer.

Fordi forandring koster. Ofte blir velferdstjenester satt opp mot økte utbetalinger fra Nav I budsjettet finner man kanskje plass til fritidsklubb eller økt sosialhjelp, men sjeldent begge. Men man får ikke kjøpt middag med en barnehageplass, kulturtilbud dekker ikke bleier og SFO gir deg ikke nye vinterklær. 

Gode velferdstjenester og rausere utbetalinger står ikke i motsetning til hverandre. De er begge del av en helhetlig sosialpolitikk. En sosialpolitikk vi sårt trenger i Norge.

Nå er det mange som lever med en eller annen sosial krise. Hvis vi skal være den velferdsstaten vi har sagt at vi skal være, så finnes det ingen snarveier. Sosiale kriser krever sosialfaglige løsninger og sosialpolitiske tiltak.  

Det blir vårt budskap i valget. Vi skal være den kompromissløse stemmen som det er umulig å ignorere. Vi skal bruke fagkompetansen vår til å komme med løsninger på de problemene folk ser nå. Så får det heller se litt rart ut at vi snakker om sosialpolitikk, når alle andre krangler om grunnrenteskatt.

Vi er ikke som alle andre. Det skal vi ikke være heller. Fordi vi er FO. Vi glemmer ikke fattigdommens ansikt. Vi glemmer ikke historiene til Knut Ragnar, Amalie og Renate. Det skal pokker meg ingen andre gjøre heller.  

Landsmøtet i 2023 

Nå er det 344 dager til vi samles for å meisle ut nye løsninger for framtida. Framtidas Norge, framtidas arbeidsliv, framtidas FO. 

Vi har lansert en Grønn veileder og setter grønt sosialt arbeid på dagsorden. Vi har et ansvar for at fremtidige generasjoner får glede av jorden, slik vi har. Vi har et ansvar, fordi vi vil etterlate verden i bedre stand enn da vi kom. 

Vi har også et ansvar for neste generasjons sosialarbeidere. De som ser Pørni på TV og blir inspirert. De skal møte nok kollegaer, i et trygt arbeidsliv, hvor fagene blir ivaretatt. Derfor løfter vi yrkesetikken. Fordi vi har et ansvar, og vil etterlate fagene bedre enn da vi kom.

Vi må også styrke organisasjonen vår. Fordi FO må være der for dem som står opp for trygghet i fremtiden. Derfor er organisasjonsutvikling og kontingentdebatten spesielt viktig. Vi har et ansvar, for så lenge det finnes sosialarbeidere, skal vi stå opp for deres trygghet. Vi vil etterlate fagforeningen vår i bedre stand enn da vi kom.

Innspurten

Dette blir ikke mindre viktig fremover, snarere tvert imot. Nå ser hele samfunnet hvor viktig det er med noen som både har omsorgen og ekspertisen til å hjelpe.

Hvor viktig det er at det finnes noen som hjelper Knut Ragnar når han kun har pølser igjen i kjøleskapet. Hvor viktig det er at noen hjelper Amalie med å få en jobb hun kan forsørge seg selv med. Hvor viktig det er at Renate og datteren får det de trenger. 

Gode kamerater, vi blir lyttet til og skal bidra til å bygge det gode samfunnet. 
Kjære kollegaer, vi vokser fordi det sosialfaglige fellesskapet er sterkest i FO. 
Ærede landsstyre, nå setter vi dagsorden. La oss bruke innspurten godt.

Vi vet at vår fagkunnskap hjelper. Vi har bare 344 dager på oss, så la oss komme i gang!

Godt landsstyremøte.