Fattigdom påvirker barns psykiske helse

– Det er dessverre ikke nytt for oss, sier Mimmi Kvisvik, forbundsleder i FO.

Hun viser til den nye studien fra Folkehelseinstituttet. Den viser at barn av foreldre med aller lavest inntekt har tre til fire ganger så høy sannsynlighet for å bli diagnostisert med psykiske lidelser, sammenliknet med barn av de aller rikeste foreldrene.

De nye resultatene avdekker store forskjeller i psykiske lidelser hos barn, hvor forskjellene var størst for guttene. Jonas Minet Kinge, forsker ved Folkehelseinstituttet og førsteamanuensis i helseøkonomi ved Universitet i Oslo, beskriver forskjellene som oppsiktsvekkende. Barneombudet Inga Bejer Eng sier på nyhetsmorgen 27. mai at hun er overasket over funnene.

– Vi er dessverre ikke overrasket. Vi som helse- og sosialarbeidere jobber med de mest utsatte, og det finnes allerede mye empiri som viser sammenhengen mellom fattigdom og helse. Vi trenger ikke mer dokumentasjon, vi krever handling,  sier Kvisvik.

Fattigdommen i barnefamilier øker og risikoen for å at barn utvikler psykiske lidelser vokser tilsvarende.

– For FO er det derfor åpenbart at vi må gjøre noe med årsaken til det, fortsetter Kvisvik.

Vi må i større grad se barns psykiske helse som en del av sosiale problemer i samfunnet, og vi må ha en mer helhetlig sosialpolitisk forståelse av problemene. Vi må forstå barn og unge i den sammenhengen de lever, og i mange tilfeller der barn sliter, sliter også foreldrene.

LES OGSÅ: Helhetlig sosialpolitikk løser sosiale problemer

Fattigdom og opphopning av levekårsproblemer i en familie medfører ofte psykiske helseplager hos både voksne og barn. Når en stor del av forklaringen på psykiske lidelser hos barn skyldes sosiale faktorer, mener FO at også løsningen må rettes mot sosiale forhold.

– Det er bra å styrke psykiske helsetjenester, men vel så viktig er det å se på gjeldende politikk og tjenesteutforming knyttet til f.eks. økonomiske ytelser, arbeidslinja og aktiveringspolitikken, barn som har sosiale og faglige utfordringer i skolen, tilgangen på gode og stabile boliger, fritidsarenaer og andre arenaer for sosial inkludering, sier FO-lederen.

Kvisvik nevner også en rekke konkrete tiltak hun mener politikerne må vurdere.

– Det handler om at vi må ha gode universelle løsninger, familier må ha jobbinntekter eller stønader det går an å leve med, folk må bo trygt og vi må ha godt utbygde forebyggende tiltak i skole og nærmiljø som tidlig kan identifisere og iverksette tiltak overfor barn og familier som sliter. Å lovfeste miljøterapeuter i skolen kan være ett slik tiltak, påpeker hun.

Forbundslederen mener koronakrisen har bidratt til å forverre situasjonen.

– I forbindelse med konsekvensene pandemien har hatt for barn og unge er vi som mange andre bekymret for barns psykiske helse framover. Parallelt med at fattigdommen øker har vi nå kommuner som også vil slite økonomisk og som vi spare der det er penger å spare. Vi er redd det vil særlig ramme de ikke lovpålagte tjenestene til barn og unge, sier Kvisvik.

– Å redusere sosial ulikhet og fattigdom er derfor det viktigste tiltaket vi kan sette inn for å forebygge at barn og unge får psykiske problemer, legger hun til.

Hun mener psykiske helseplager som følge av levekårsutfordringer og fattigdom ikke kan "behandles bort". De må møtes med helhetlige sosialpolitiske løsninger, et tett samspill mellom ulike tjenester og profesjoner, og individuell oppfølging basert på en helhetlig forståelse av både problemer og løsninger.

– Eller sagt med andre ord: Sosiale problemer må møtes med sosialfaglige løsninger. Her er det viktig med et større fokus og en felles innsats fra barneombud, politikere og fagfolk, avslutter hun.

Er du barnevernspedagog, sosionom, vernepleier eller velferdsviter og enda ikke medlem av FO? 

Bli medlem