Debatt: Unge trenger ikke enkle løsninger

Av Marianne Solberg, forbundsleder i FO

Innlegget sto først på trykk i Dagsavisen, 9. april 2024.

Hadia Tajik og Usman Mushtaq fra Ap sier til VG at de vil frata unge tida til å drive med kriminalitet, og «fotfølge» de som er i risikosonen. De foreslår mer inngripende tiltak til partiets programkomité, etter inspirasjon fra Danmark.

Det er bra at politikerne engasjerer seg i dette. Ifølge politiet har antall unge som blir registrert med gjentatt kriminalitet økt. Videre ser de en økning i bruk av fysisk vold blant barn og unge, og en økning i såkalt massevold, der flere unge er involvert i samme hendelse.

Det bekymrer oss i FO, og det bekymrer politikerne. Vi er imidlertid usikre på om fotfølging av enkeltungdommer som politiet plukker ut er løsninga. Det samme er miljøarbeider Ghulam Abbas, som sier i artikkelen at politiets fotfølging av ungdom i risikosonen kan oppleves som en straff og virke stigmatiserende.

FO er fagforeningen for sosialarbeidere. Vi er kritiske til at debatten om ungdomskriminalitet i for stor grad handler om virkemidler som straff og politiets rolle i det.

Om politikerne hadde spurt medlemmene våre, som jobber tett på disse barna hver dag, ville de fått flere gode forslag til hvordan vi kan møte ungdom som er i risikosonen. Dessverre ser vi at politikere i alt for stor grad griper til det som er den enkleste løsninga.

Det viser kanskje handlekraft, men spør en de som jobber tett på ungdom i risiko så vet vi at det at det ikke er det mest virksomme. Da trengs det andre tiltak. Ikke minst må vi bygge videre på det vi allerede vet fungerer i dag.

Vi vet mye om hvem disse barna er, og hva det er som kjennetegner dem. De fleste av disse er barn som har hatt og fortsatt har en krevende oppvekst med dårlig økonomi, dårlige boforhold og skoletap.

I mange sammenhenger har de familier som ikke har gitt tilstrekkelig god omsorg. Dette er barn som er blitt sviktet av samfunnet, som i stor grad opplever utenforskap og som ikke har tillit til voksne.

Det er tre viktige forutsetninger som gjelder for å nå igjennom til disse barna; tillit, inkludering og forutsigbare, stabile tiltak.

Tillit er lett å bryte ned, men vanskelig å bygge opp. Barn som opplever svikt eller å ikke høre til, mangler tillit til at voksne vil dem vel. Derfor er det helt avgjørende å bygge gode relasjoner og gjennom det jobbe med endring.

Det viser kanskje handlekraft, men dessverre ser vi at politikere i alt for stor grad griper til det som er den enkleste løsninga.

Sosialarbeidere som jobber i for eksempel oppsøkende tjenester, har den kompetansen som skal til for både å forstå og ansvarliggjøre ungdom som begår kriminelle handlinger og bidra til at de velger noe annet enn et eventuelt kriminelt nettverk.

Det handler om å være der barn og unge er, møte dem på deres arena og å ha den kompetansen som trengs for å jobbe relasjonelt.

Inkludering er motgiften til utenforskap. Enten det gjelder å fullføre skolen eller å komme inn i arbeidslivet og ulike fritidsaktiviteter, må barn og unge ha et tilbud der ikke økonomien deres er en hindring. Ulike instanser vet allerede hvem disse ungdommene er.

Det gjelder å tilpasse tilbudet etter hva de trenger, hva de ønsker og hva de mestrer. For å klare det må vi klare å involvere ungdommen selv, familiene eller nettverket deres når vi planlegger ulike tiltak.

Inkludering er motgiften til utenforskap. Enten det gjelder å fullføre skolen eller å komme inn i arbeidslivet og ulike fritidsaktiviteter, må barn og unge ha et tilbud der ikke økonomien deres er en hindring.

De beste forebyggende tiltakene får vi fra kompetente fagfolk i tjenester som følger opp tett over lang tid. Det krever koordinert innsats og samarbeid mellom ulike instanser.

Dessverre ser vi at mange forebyggende tiltak legges ned når virksomheten skal spare penger. Vellykkede prosjekter avsluttes uten at de erstattes av permanente tilbud. Det er som å rive bort hele grunnmuren når vi endelig har klart å bygge opp gode, tillitsfulle relasjoner. Ungdom som er på vei ut av et kriminelt spor, kan plutselig havne tilbake der de var.

Da er det enda vanskeligere å bygge opp tilliten igjen neste gang.

Vi løser ikke sosiale problemer med justispolitiske virkemidler. Politikere må slutte å foreslå nye tiltak når eksisterende tiltak legges ned og underfinansieres.

Det er for lettvint bare å kopiere danskene for å forebygge vår egen ungdomskriminalitet. Spesielt når sosialarbeidere i Norge har kjempet i årevis for å få på plass forebyggende tiltak som virker.