Arbeidslinja – fra plikt til rett

Retten til å kunne forsørge seg selv gjennom arbeid er formulert i både menneskerettighetene og grunnloven. Arbeidslinja var opprinnelig et sosialpolitisk tiltak for å følge opp denne retten., Målet var at alle som ville og kunne jobbe, skulle være i lønnet arbeid. I det lå det at det å være i arbeid er en verdi i seg selv, og at vi som samfunn hadde plikt til å tilrettelegge for arbeid og la folk få bidra i arbeidslivet for å kunne forsørge seg selv og sine nærmeste.

Uttalelse vedtatt av landsstyre 22. og 23. mars 2023

Arbeidslinja, slik den har utviklet seg de siste tiårene, bærer mer preg av arbeid som en plikt enn rett. Aktivitetsplikten, altså plikten til å delta i arbeidslivet i størst mulig grad, står sentralt innenfor en rekke stønader og trygder, til tross for eventuelle helsemessige eller sosiale hindringer. Plikten er blitt stadig mer utvidet de siste årene, til å gjelde flere stønadsområder, og blir stadig mer detaljstyrt politisk. Og med det så legges også ansvaret og skammen over å ikke kunne delta over på den enkelte som ikke er i arbeid.

Arbeidslinja handler i dag for lite om strukturelle årsaker til utenforskap. Vi har et krevende arbeidsmarked som stiller store krav til kompetanse, arbeidskapasitet og evne til omstilling. Samtidig vet vi at de som sliter mest med ustabil arbeidslivstilknytning gjerne har ulike levekårsutfordringer.

Den offentlige debatten har vært preget av utsagn som at «det skal lønne seg å jobbe» og at ytelser må holdes lave for at det ikke skal bli for lukrativt å motta stønader fremfor å jobbe. Samtidig viser forskning det motsatte: mennesker i godt utbygde velferdsstater har høyere arbeidsmotivasjon. Det er viktig å ha et godt økonomisk sikkerhetsnett samtidig som vi jobber for å gi folk mulighet til å komme i arbeid. Du blir ikke friskere av å få kutt i ytelser, men du kan bli sykere av å måtte bekymre deg for økonomi i tillegg til helseplager.

God sosialpolitikk er god arbeidslivspolitikk

Det er mange gode argumenter for at det skal lønne seg å jobbe, og med NAV-reformen i 2005 ble arbeidslinja forsterket. Men hva skjer når mennesker ikke når opp til idealet om at alle skal delta i det ordinære arbeidslivet? Arbeidsinkluderingspolitikken må være mer omfattende enn den er i dag. Den må også handle om hvorfor folk havner utenfor arbeidslivet, og hvordan vi kan få dem inn.

Innenfor arbeidsinkludering må vi jobbe både med enkeltpersoner og hjelpe dem til å finne veier inn i arbeidslivet, samtidig som man jobber opp mot arbeidsgivere og arbeidsmarkedet, samhandling og koordinering av hjelpetjenester, og politiske prosesser for å synliggjøre konsekvensene av politiske vedtak. Eksempelvis utviklingen av arbeidslinja.

FO vil ha et paradigmeskifte i arbeidslinja. Vi må tilbake til arbeidslinjas opprinnelige mål om at alle skal ha rett til arbeid, og få fokuset over fra lave ytelser til et skikkelig løft for arbeidsinkludering. Ytelsene må holdes på et verdig nivå som gir økonomisk trygghet.

Et paradigmeskifte i arbeidslinja må innebære:

-At «plikt til arbeid» blir «rett til arbeid», i tråd med Menneskerettighetene og Grunnloven.

– Et interesseskifte fra individets egenskaper og ansvar, til storsamfunnets muligheter og plikt til å tilrettelegge for arbeidsdeltagelse for alle.

– En overgang fra å rette søkelys på den enkeltes motivasjon, endringsvilje og innsats til kvaliteten, kapasiteten og kompetansen i hjelpetjenestene.

– En erkjennelse av at lønnet arbeid ikke er den eneste måten å forstå arbeidsinnsats. Frivillig arbeid, arbeid i hjemmet og pårørendearbeid er eksempler på verdiskapende arbeidsinnsats, selv om det ikke gir skatteinntekter.

– Et fokusskifte fra å reparere mennesker som ikke er i utdanning og arbeid, til mer forebyggende og bred sosialpolitisk innsats for hindre økende utenforskap fra tidlig alder

– At trygd og ytelser holdes på et nivå som gir økonomisk sikkerhet og trygghet, så sykdom eller arbeidsløshet ikke betyr fattigdom.