Sats på sosialfaglig kompetanse

Landsmøtet vedtar uttalelsen «Sats på sosialfaglig kompetanse»

Sosialfaglig kompetanse er avgjørende for at velferdstjenestene skal gi best mulig hjelp til de som trenger det. Utforming av velferdsordninger og samfunnsutvikling påvirker den enkeltes og befolkningens mulighet til mestring. For at ulike velferdsordninger og oppvekstarenaer skal bli best mulig for alle trengs sosialfaglig kompetanse og perspektiv i de ulike tjenestene.

FO sine profesjoner har kompetanse på å forebygge og løse sosiale problemer. Sosialfagene bygger på et positivt menneskesyn, med grunnleggende tro på menneskets iboende ressurser, hvor brukermedvirkning og brukerperspektiv er grunnleggende. Sosialt arbeid skjer i samhandling mellom hjelper og hjelpemottaker, og tilnærmingen bidrar til motivasjon og mobilisering av ressurser hos enkeltpersoner, familier, grupper og lokalsamfunn.

Det finnes sosiale problem i Norge. Ulikhetene mellom fattig og rik øker. Mange barn mistrives i barnehagen og på skolen, noen barn har det vanskelig hjemme. Mange trenger hjelp for å få et godt familieliv mens andre kan ikke bo i egen familie. De som strever med rus- og psykiske lidelser har utfordringer på mange områder. Personer med utviklingshemming får ikke delta i samfunnet på lik linje med andre. Flere sliter med å komme seg i arbeid, mens andre igjen har en økonomi de ikke klarer å leve av

Fellesnevneren for mange av disse utfordringene er at de kan klassifiseres som sosiale problem, problem som ikke løses med tabletter, sprøyter eller bandasjer.

Mennesker som sliter med dårlig økonomi, som er arbeidsledige, ensomme eller er utsatt for omsorgssvikt fortjener å bli møtt av fagpersoner med kompetanse til å jobbe med slike sosiale utfordringer. Fagpersoner som er lært opp til å se mennesker i konteksten de lever i, som kan jobbe relasjonelt og ha helhetlige, sosialfaglige løsninger og tiltak. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere har denne kompetansen, og samfunnet trenger oss.

Hvor trengs vi?

For at skolen skal være et godt sted å være for alle barn, trenger skolen mer enn fagfornyelse og faglig sterke lærere. Skolen trenger ansatte som kan jobbe med å tilrettelegge et godt skolemiljø, ansatte som kan fange opp de barna som har det vanskelig og følge opp barn som trenger noe ekstra. Det er barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer utdannet til.

For at NAV kan gi best mulig tjenester trenger vi ansatte med riktig kompetanse til å kartlegge arbeidsevne, tilrettelegge og veilede mennesker i forhold til arbeid, aktivitet, boligforhold, økonomi og nettverk. Det kan sosionomen og velferdsviteren. De må få muligheten, ikke med bakgrunn i skjemaer eller standardiserte verktøy, men på bakgrunn av profesjonskompetansen de har.

Vår sosialfaglige kompetanse trengs i ulike kommunale helse- og omsorgstjenester. Gjennom sosialt arbeid styrkes forbyggende arbeid og det sikrer nærhet og helhetlige tjenester. Flere brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester har sammensatte og langvarige hjelpebehov. Vi må ta på alvor de tilbakemeldingene vi får fra pasient- og brukerorganisasjonenes om at hjelpeapparatet oppleves fragmentert og uoversiktlig.

Den sosialfaglige kompetansen er med på å styrke forebyggende arbeid og sikre nærhet og helhetlige tjenester. Vi vet at flere brukere har komplekse og langvarige behov for tjenester. Det stiller stadig større og nye krav til kompetanse. For å sikre lik tilgjengelighet og kvalitet i tjenestene, må brukere få god informasjon, veiledning og hjelp med koordinering av hjelpe- og støtteordninger. FO sine profesjoner har god systemforståelse og samhandlingskompetanse, og sosialfaglig ansatte må derfor lovfestes som kjernekompetanse i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det er et stort behov for FOs profesjoner også i helseforetakene. Spesielt innenfor psykisk helse og rus er det et økende behov for gode tverrfaglige helse- og omsorgstjenester. En bred tverrfaglig tilnærming legger til rette for mestring av egen hverdag for pasientene på alle livsområder. Det helhetlige sosialfaglige perspektivet blir svekket med stadig nye pakkeforløp og standardisering av pasientbehandling, hvor helse- og sosialfaglig kompetanse ikke blir vurdert eller prioritert. For å sikre god tverrfaglighet i pasientbehandlingen, samt legge til rette for gode fagmiljøer, må sosialfaglig kompetanse styrkes og FOs profesjoner fremheves i helseforetakene.

Når sosiale problem blir individuelle helseproblem

Til tross for at ulike velferdstjenester er opptatt av å ivareta hele mennesket, erfarer FO at sosiale utfordringer mange trenger hjelp til, ikke blir tatt nok på alvor. Et gjennomgående trekk er at ulike utfordringer mennesker sliter med i for stor grad blir tolket som et helseproblem som skal løses av helsepersonell. Konsekvensene er at ansatte med sosialfaglig kompetanse erstattes av ansatte med ordinære helsefag, som sykepleiere – og i noen tilfeller psykologer.

Vi vet at det er tilfelle i rusomsorgen, i somatikken og i psykisk helsevern. Vi vet at det i svært mange stillingsutlysninger for kommunale tjenester ikke spesifikt etterlyser profesjonene vi representerer. Vi ser at det på ulike felt hvor sosialfaglig kompetanse etterspørres, satses for ensidig på helseprofesjoner. Det gjelder på ulike oppvekstarenaer som barnehage og skole og i andre forebyggende virksomheter hvor vi burde hatt en naturlig plass. Vi ser det også i SSB sin framskrivning i arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2035, hvor de sosialfaglige utdanningene ikke er inkludert.

Hva må vi gjøre?

Vi skal fortelle beslutningstakere at det er mer enn helsegarantier og pakkeforløp som skal til for at mennesker som trenger hjelp får den hjelpen de har krav. Målene om færrest mulig liggedøgn, kortest mulig behandling, kjappest mulig ut i jobb må erstattes av en helhetlig tilnærming som også inkluderer sosiale utfordringer.

Vi vet at det ikke er sånn, politikken som i dag føres bidrar til at enkelte havner enda lengre utenfor. Forskjellen på de som trenger hjelp og dem som ikke gjør det vil vokse.

Dette må vi fortelle politikerne. Vi som sosialarbeidere må sørge for at sosialt arbeid igjen blir en aktiv kraft som står for endring. Vi må være en pådriver i å verne om sosiale rettigheter og kjempe mot sosial ulikhet og utenforskap. Og vi må arbeide for å endre de strukturelle betingelsene som er med på å skape sosiale problem. Vi må være tydelige på hva slags kompetanse vi har, og den skal vi vise fram. Det skal det ikke være noen tvil om hvilken prioritering sosialfagene skal ha i fra politikere – både lokalt og nasjonal. Sosiale problem krever sosialfaglige løsninger av ansatte med sosialfaglig kompetanse.