Kronikk: Derfor vil vi si opp EØS-avtalen

Gjennom sterke føringer på samfunnsutvikling, velferdsstat og arbeidsliv, truer EØS-avtalen den norske modellen.

Det er ikke fordi vi er mot internasjonal handel vi ønsker å si opp EØS-avtalen, tvert imot. Det er fordi EØS-avtalen omfatter så mye mer enn frihandel. Det er blitt en avtale som legger så sterke føringer på samfunnsutvikling, velferdsstat og arbeidsliv at den truer den norske modellen.

Det er en grunnleggende forutsetning for den norske modellen at arbeid som utføres i Norge skal følge norske lønns- og arbeidsforhold. Dette burde være et enkelt og greit prinsipp. Det vil stille norske og utenlandske firmaer på like fot. Det er også dette som er nedfelt i ILO-konvensjonene, for eksempel i nummer 97 om arbeidsinnvandring og nummer 94 om anbud i offentlige kontrakter. EØS-avtalen innebærer imidlertid at dette enkle prinsippet undergraves. Avtalen fører til at EUs Utstasjoneringsdirektiv, Vikarbyrådirektiv og Håndhevingsdirektiv implementeres i norsk lov, og til at fagbevegelsen må føre en kontinuerlig kamp mot effektene av den liberaliseringen som foregår i EU. Fagbevegelsens svar har vært allmenngjøring av tariffavtaler i bransjer som har vært særlig utsatt for sosial dumping, men også innen disse bransjene har vi hatt en endeløs dragkamp om hva som omfattes av allmenngjøringen. Et enkelt prinsipp om at norske lønns- og arbeidsforhold skal gjelde i Norge erstattes dermed av et endeløst juridisk spill omkring forståelsen av EU-direktivene. Politikk erstattes med juss. Prinsippet om at nasjonal lov og ILO-konvensjonene skal ha forrang framfor EU-rett støter mot forpliktelsene i EØS-avtalen.

Barnevernet i Norge startet i sin tid på initiativ fra ideelle organisasjoner, med veldedighet som utgangspunkt. Etter hvert som velferdsstaten utviklet seg, fikk det offentlige en større og større rolle, og overtok etter hvert det overordnede ansvaret, bygget opp egne tiltak og tjenester. Men frivillige og ideelle organisasjoner spilte og spiller fortsatt en viktig rolle når det gjelder å levere tjenester og omsorg til utsatte barn og unge. Det er stor politiske støtte i Norge for at ideelle organisasjoner bør fungere som et slikt supplement.

Med EUs nye direktiv om offentlige anbud stikkes det kjepper i hjul for dette. Enten må det offentlige drive tjenestene selv, eller de må settes ut på åpent anbud, hvor de ideelle organisasjonene må konkurrere med kommersielle barnevernfirmaer. Igjen ser vi at et enkelt og historisk begrunnet prinsipp i den norske velferdsmodellen, at ideelle organisasjoner kan spille en viktig rolle i en helhetlig offentlig strategi, undergraves av EØS-tilknytningen. Politikk erstattes med juss. Den norske velferdsmodellen undergraves.

Om noen mener Norge ikke følger sine forpliktelser i EØS-avtalen, kan de melde saken til overvåkingsorganet ESA. Et stort problem med denne konfliktløsningsmekanismen er at den ensidig vurderer klagene ut fra EU-retten. Avgjørelser i EU-domstolen blir dermed satt over både norsk lov og ILO-konvensjoner. Politikk blir erstattet med juss. De fire dommene i EU-domstolen som er omtalt som Laval-kvartetten (Laval, Viking, Rüffert og Luxemburg) har vært et kraftig varsko for internasjonal fagbevegelse om at EU-retten definitivt setter de «fire friheter» høyere enn faglige rettigheter og kampen mot sosial dumping.

EØS-avtalen er i praksis blitt mye mer enn en frihandelsavtale. Den er blitt et juridisk verktøy for å forandre Norge i markedsliberalistisk retning. Den støtter opp under høye-politikken som føres i EU, og den er blitt en bekvem støtte for en tilsvarende høyre-politikk i Norge. Derfor vil vi si opp hele avtalen. Oppsigelsestiden er ett år. Det året kan vi bruke på å forhandle fram en reell frihandelsavtale som er i overenstemmelse med nasjonal lovgiving og ILO-konvensjoner.

Kronikken er skrevet i samarbeid med forbundsleder Jon Olav Andersen i El og IT-forbundet

Publisert i Dagsavisen og Dagsavisen på nett mandag 6. juli.