FOrskerportrett: – Kontakten blir best når barnet opplever at den voksne bryr seg

Inger Sofie Dahlø Husby brenner for at alle barn, selv de minste, skal ha et ord med i laget i kontakten med barnevernet. Nå jobber hun for at også andre land skal praktisere det.

FOrsker: Førsteamanuensis Inger Sofie Dahlø Husby (62) ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU har skrevet doktorgrad om samhandling med barn i barnevernssaker. Det skal hun snakke om på FOrskerfrokost den 11. januar.

MELD DEG PÅ: FOrskerfrokost 11. januar: Hvordan tilrettelegge for samarbeid med barn om oppfølging i barnevernet?

Hvem er du?
Jeg er utdanna barnevernspedagog ved Sosialhøgskolen i Stavanger, og har hovedfag i sosialt arbeid. I 2019 tok jeg en doktorgrad i sosialt arbeid, og nå jobber jeg som førsteamanuensis og nestleder for utdanning ved institutt for sosialt arbeid ved NTNU.

Hva forsker du på?
Jeg har alltid hatt interesse for barnets mulighet til å bli hørt og gjøre seg gjeldende i kontakten med barnevernet. Doktorgraden handler om samarbeidspraksiser med barn, hvordan barnet selv ser på kontakten og opplever samarbeidet med barneverntjenesten og tilstøtende instanser. Jeg har også snakka med foreldrene om deres erfaringer med kontakten barna deres har hatt med barnevernet og andre tjenester. Forskningen er tatt videre inn i et internasjonalt Erasmus-prosjekt med tittelen «Participation and collaboration for action», forkortet til Panda, hvor hensikten er å fremme yngre barns deltagelse i barnevernsarbeid. I Norge er vi veldig tydelige på at barnevernet skal samarbeide med barn så langt det er mulig. I Europa snakker man ikke så mye om samarbeid, men om medvirkning.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
Et av barna jeg snakket med opplevde at kontaktpersonene fra barnevernet var en «gjeng med pessimister». Han ønsket seg mer ros, skryt og anerkjennelse. Det kan bli mye negativt fokus og at hjelpere som vil godt blir for problemorienterte. Barn vil bli sett og hørt, og oppleve seg selv som litt utvalgt og spesiell, ikke bare være en i mengden. Relasjonen og kontakten blir best når barnet opplever at den voksne virkelig bryr seg.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
Jeg jobba mange år i barnevernet før jeg begynte i akademia i 2000. Jeg har derfor en erfaringsbakgrunn som gir en annen dybde og forståelse for hva funnene kan bety. Det gir også større tyngde overfor studentene at du ikke bare er akademiker.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
Det kom med erfaringene fra jobben. Jeg begynte som saksbehandler i barnevernet etter å ha vært innom psykiatri og fengsel, og ble overraska over at vi bare skulle snakke med foreldrene og ikke barna – det var ikke vanlig praksis den gang. Det forsøkte jeg så godt det lot seg gjøre å få til i min praksis. Da jeg skrev hovedfagsoppgaven min ba jeg om å få innsyn i mappene til saksbehandlerne, og jeg var sikker på at de snakka med barna. Men det sto ikke noe i rapportene om det. Lenge tenkte jeg det var fordi de hadde glemt å skrive ned samtalen med barna, men det viste seg at de fleste ikke hadde snakka med dem. Når de først gjorde det, opplevde de at ved å få kjennskap til barna var det ikke så tungt å ta beslutninger på barnas vegne.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
Det er en myte at barnevernet for det meste flytter barna ut av hjemmet. Det er mange barn som får hjelp hjemme, men det er det mindre snakk om. Vi har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen fordi vi har vært lite flinke til å ta vare på foreldrene og deres rettigheter til å ha kontakt med barna. Barnevernet blir oppfatta som den store stygge ulven som tar barn fra foreldrene, og det fremstår som om det kan skje uten dokumentasjon.

Hva håper du forskningen din kan bidra til?
Panda-prosjektets mål er å bidra til at det ikke bare er dem over 15 år som blir lytta til, men at også alle yngre barn blir hørt og behandles som samarbeidspartnere. Vi jobber med å utvikle verktøy som kan brukes for å involvere de aller yngste.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
Det er krevende å jobbe i barnevernet, men det er også krevende å jobbe i akademia. Vi har lange arbeidsdager og lav lønn. I tillegg til høyere lønn bør politikerne jobbe for å få flere barnevernspedagoger inn i akademia. Flere barnevernspedagoger må ta doktorgrad og flere må bli professorer. Vi står foran et skikkelig generasjonsskifte her på universitetet, vi trenger flere barnevernspedagoger som vil undervise i barnevern og forske på feltet.

Hvor lenge har du vært FO-medlem?
Jeg har vært medlem helt siden jeg begynte å studere i Stavanger i 1982.