FOrskerportrett: – Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene

Tina Feyling forsker på barnevernets praksis når det er mistanke om vold mot barn, og håper det er rom for mer nyanserte og reflekterte samtaler om hva barn trenger når vold er et tema.

Tekst: Ida Anett Danielsen/NewsLab Foto: Jan Tore Eriksen/NewsLab

FOrsker: Tina Feyling (48) er utdannet klinisk sosionom og familieterapeut. Hun forsker på barnevernets praksis når det er mistanke om vold mot barn, fra både foreldrenes og barnevernets ståsted. Det skal hun prate mer om på FOrskerfrokosten 5. november.

Hvem er du?
– Jeg er utdannet klinisk sosionom og familieterapeut, og jobber i dag deltid som rådgiver i barneverntjenesten i Tønsberg samtidig som jeg tar en offentlig sektor-doktorgrad ved VID vitenskapelige høgskole.

Hva forsker du på?
– I forskningen min har jeg utforsket barnevernets praksis når det er mistanke om vold fra to forskjellige ståsteder; foreldrene og deres møte med barnevernet på den ene siden, og barnevernsarbeidernes opplevelse av å jobbe med familier hvor det er mistanke om vold på den andre.

Det er et kvalitativt studie, der jeg har brukt metoden Minnearbeid, som tar utgangspunkt i konkrete minner fra den spesielle dagen for begge parter. Under FOrskerfrokosten vil jeg presentere funnene fra studien og også vektlegge ulike teoretiske perspektiver på følelser, som sannsynligvis spiller en ganske sentral rolle i disse samspillene. For å forstå dette komplekse, og potensielt krevende, samspillet som kan foregå mellom foreldre og barnevern tror jeg det er viktig å se på følelser med ulike forståelsesrammer, med både et psykologisk, sosialt og sosialkonstruktivistisk perspektiv.

Forskningen min er også inne på en del som i utgangspunktet kanskje er litt kontraintuitivt. For å hjelpe barn i barnevernet best mulig, også de som forteller om vold, tror jeg blant annet at vi må vi gå veien om ekte empati og anerkjennelse av foreldrene.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Hvor vanskelig det er å snakke om denne tematikken på en nyansert og reflektert måte. Mitt mål har vært å få frem og belyse dilemmaer og utfordringer knyttet til barnevernets arbeid med vold, i håp om at det skal utvikles en bedre praksis. I forskningsprosessen opplevde jeg imidlertid at min tilnærming ofte ble tolket som at jeg ikke tok vold mot barn tilstrekkelig på alvor. Tilnærmingen skapte både engasjement og provokasjon, og jeg opplevde at samtalene om tematikken ofte ble mer preget av en svart-hvitt tankegang enn undring og refleksjon.

Det endte opp med at jeg har skrevet et vitenskapelig essay om denne erfaringen, med tittelen: Et interessant ubehag?

Hva håper du forskningen din kan bidra til?
– At vi tør å stille de vanskelige spørsmålene og prøver å ha en mer nyansert og reflektert samtale om hva barn trenger når vold er et tema, både i barnevernsfeltet og i samfunnsdebatten. Jeg tror vi må gå tettere på tematikken, og faktisk orke å grave i de vanskelige emnene, for å kunne klare å beskytte barn enda bedre og være mer til hjelp for barn som opplever eller forteller om vold i forskjellig grad.

Jeg håper også at forskningen min kan bidra til at myndighetenes forventninger til hva barnevernet skal klare å utrette kan bli noe mer realistisk. På den måten kan kanskje kritikken mot barnevernet også bli mer formålstjenlig og være til hjelp. I dag tror jeg den kryssilden av kritikk som barnevernet utsettes for, kan utløse mer kritikktretthet og tilbaketrekning enn motivasjon for endring.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– I jobben som familieveileder i barnevernet møtte jeg mange familier som hadde vært gjennom det som kalles en voldsrutine, hvor jeg opplevde at spesielt foreldrene, men også barna, var utrolig redde. De hadde guarden oppe, og det var veldig vanskelig å komme til og være en god hjelp for dem. Jeg hadde flere kolleger som beskrev en opplevelse av at de ikke kunne gjøre noe annerledes, så da ble jeg nysgjerrig på å finne ut om det var noen måte å forstå hvorfor det opplevdes slik.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– At det finnes én sikker metode som vil avdekke vold, og at så lenge barnevernet gjør alt «riktig», så er det mulig å eliminere all risiko for at barn blir utsatt for det. Selvfølgelig er det situasjoner der det er helt opplagt at barna trenger akutt beskyttelse og skal ut av familien med en gang. Men i de fleste tilfeller tror jeg ikke det er så tydelig og enkelt, og at det er en mer sammensatt og kompleks prosess, både relasjonelt og emosjonelt.

Hvilken rolle mener du FO spiller for din profesjon og ditt fagfelt?
– Jeg tenker at FO er en viktig aktør som løfter mange viktige problemstillinger inn i samfunnsdebatten. På den måten får de også frem marginaliserte stemmer fra ulike mennesker, både fra profesjonelle, men også dem vi er der for å hjelpe. Det er fint å få løftet frem viktige profesjonsgrupper som utgjør en forskjell for å skape den velferdsstaten vi ønsker å ha.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av deg og dine kollegaer?
– Jeg skulle ønske at kompleksiteten i voldsarbeid og barnevernsarbeid ble anerkjent i større grad, om det så er i stortingsmeldinger eller handlingsplaner mot vold. Det er veldig enkelt å bare tenke at du skal vedta nulltoleranse for vold, eller at all omsorgssvikt skal avdekkes, så jeg kunne ønske at de tok mer inn over seg den kompleksiteten som følger med.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg meldte meg inn i FO da jeg begynte på sosionomutdanningen i 1999, fordi jeg synes det er kjempeviktig å være en del av fagforeningsfellesskapet og synes det er fint at FO står i spissen for å fremme våre profesjoner. Nå som jeg tar en doktorgrad, har jeg også fått veldig god hjelp og støtte av hovedtillitsvalgt her i Tønsberg. Det er ikke så mange med doktorgrad i kommunalt barnevern, og det er fint å ha noen i ryggen når man har en litt utradisjonell stilling.