Nasjonal strategi for boligpolitikken fra 2014 har tre mål:

  • Alle skal ha et godt sted å bo.
  • Alle med behov for tjenester skal få hjelp til å mestre boforholdet.
  • Den offentlige innsatsen skal være helhetlig og effektiv.

Kommuner som planlegger boliger til mennesker med store utfordringer med rus og psykisk helse, må samarbeide godt, tett og bredt gjennom hele prosessen. Med det menes at helt fra planer blir lagt til folka flytter inn må samhandling og tverrfaglig samarbeid prioriteres og gjennomføres.

Informasjon og dialogmøter med naboer er nødvendig og viktig gjennom hele prosessen og kan bidra til å senke skepsis og utrygghet for alle. Oppnevn gjerne en tilgjengelig kontaktperson til dette formålet.

Det er også viktig å kartlegge ønsker og behov hos menneskene som skal flytte inn i boligene. Noen trenger å bo tett med andre, mens andre ønsker å bo for seg selv et stykke fra folk. Ofte er det behov for en personalbase i tilknytning til boligene. Dersom leietakerne blir tatt med i planleggingsfasen vil man ofte få mer eierforhold til boligen, og man vil se mindre hærverk og ødeleggelse i leieforholdet.

Grad av sosialfagligoppfølging i boligene må også kartlegges før innflytting. Noen trenger heldøgns oppfølging, andre litt mindre. Somatisk syke i tillegg til psykisk helse og ruslidelse, må vurderes inn i omsorgsbolig, eventuelt helsefaglig personale inn i boligen.

Mennesker med behov for et rusfritt bomiljø (etter rehabiliteringsopphold eller rusfri soning) må selvsagt bo adskilt fra de som ruser seg aktivt.

Uansett er det viktig at kommunen stiller opp med sosialfaglig ansatte som kan boligsosial oppfølging og relasjonsjobbing, for å sikre trivsel og trygghet for både beboere og naboer.

Altså trenger vi ulike tilbud til ulike behov.

  • Lokasjon er viktig. Nærhet til butikker og offentlig transport, samt grøntområde.
  • Boligene må ikke være for store
  • De må være robuste
  • Ha et hjemlig preg.

Boligene må kunne tilby langtidsleie for de som trenger det. Det er viktig at også rusavhengige og psykisk syke kan slå rot et sted og planlegge litt frem i tid slik alle vi andre kan gjøre.

Det er smart at kommunen også planlegger treffsteder og mulighet for ulike aktiviteter for denne gruppen. Gjerne i kort avstand til boligene, og gjerne ved hjelp av frivillige og/eller veldedige organisasjoner som for eksempel Røde kors eller Kirkens Bymisjon.

Det er viktig for alle mennesker å ha noe å gå til i løpet av dagen. Dette vil kunne hindre uønsket opphopning av folk på uønskede steder nær boligene eller i sentrum.

Noen ganger når man vil hegne om seg selv, blir usikker og tenker NIMBY (not in my backyard), må man skynde seg å tenke den andre viktige tanken: Hva ville jeg ønsket for min far, bror eller sønn dersom han hadde en rus eller psykiskhelse-lidelse og hadde behov for et trygt sted å bo?

Å ha et hjem er grunnleggende i all menneskelig vekst og utvikling.

Dersom vi ønsker å gjøre endringer i livet, trenger vi en trygg base å starte ut fra. Det er et hedersbevis i vår velferdsstat at vi også klarer å ta vare på de som i perioder ikke klarer å ta vare på seg selv. Det å gi mennesker mer verdighet gjennom egen bolig, er god samfunnsøkonomi og en rimelig pris å betale for å slippe at barna våre ser mennesker går til grunne på gater og torv. Det er viktig å huske at psykisk syke og rusavhengige også har familie og folk som er glad i dem.

For pårørende gir det ro å vite at familiemedlemmet blir tatt hånd og hjulpet på best mulig måte når de selv ikke orker mer. Da kan de også komme seg videre i livet sitt.

Oddvar Gran, fylkesleder

Mona S. Mathisen, nestleder

FO Vestfold og Telemark

Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer, velferdsvitere og vernepleiere.