I 2016 døde 282 mennesker av overdose i Norge, 16 av disse i Vestfold. Igjen sitter foreldre, søsken, slekt og venner.

«Sorg er en ensom smerte» skriver Ingeborg Prytz Fougner, i sitt vakre dikt. Noen sorger kan være mer ensomme enn andre. Når et ungt menneske dør er det en ufattelig tragedie. Det kjennes naturstridig om barn dør før sine foreldre. Vi har dyp medfølelse med de som er mister et barn, med unge mennesker som opplever at et søsken dør og med besteforeldre som må følge sitt barnebarn til graven. Så kan vi spørre oss om den medfølelsen også gjelder de som mister en kjær i overdose?

Dessverre føler mange etterlatte skam når de mister en i det som mange ser som selvpåført. I gamledager fikk ikke mennesker som tok sitt eget liv begravelse på kirkegården, selv i døden ble de utestengt fra felleskapet. Heldigvis er det endret. Men rusmisbruket er fortsatt skambelagt. Få lidelser er forbundet må så mye moralisme og stigma. Rusmisbrukere blir ofte sett som en med lav moral og manglende viljestyrke. Foreldrene til misbrukere opplever å bli møtte med fordømmelse og tillagt skyld for misbruket.

Å være pårørende til en som har rusproblemer kan være et liv i en følelsesmessig berg- og dalbane, fra glede til sorg, fra håp til skuffelse, og en konstant redsel for at deres kjære skal miste livet. Rusmisbrukeren kan ta en pause fra sitt misbruk, de pårørende har aldri fri fra sin uro. Fordømmelse og moralisme forsterker belastningen. Foreldre opplever å bli møtte med «dette har du skyld i». 

Vi kan kjenne sorg når livet ikke ble slik vi ønsket og forventingen ikke innfris. Slik sorg lever mange pårørende til rusmisbrukere med. Mange mennesker lever med sorg over tap av en barndom som ikke var slik en ønsket den skulle være. En barndom som gikk tapt som følge av rusmisbruk i familien. Noen sorger er åpne og tydelige for omverden, andre holdes skjult og er ensomme. Sorger som følge av rusmisbruk er ofte skjulte og ensomme.

Fredag 31.august markere vi verdens overdosedag. For mange mennesker kjennes sorgen ekstra nær denne dagen. Vi må møte de pårørende og etterlatte med omsorg, støtte og trøst, ikke fordømmelse. Dette er en dag for å minnes de døde og for å skape bevissthet rundt forebygging. Det skal vi gjøre uten moralisme og fordømmelse. Slik kan vi få mer åpenhet om et alvorlig samfunnsproblem.

Ingeborg Prytz Fougner skriver videre «Trøst har så tung en vandring. Likevel må jeg mene: Øyne kan møte øyne – Hender kan ta om hender – Ingen er alene.»