Sjokkert over hvor lite seksuell helse er vektlagt i studiene

FOrsker: Gerd Hilde Lunde (65) er vernepleier og universitetslektor ved OsloMet. Hun arbeider for å få seksuell helse inn på læreplanen i ulike bachelor- og masterutdanninger, og mot en etablering av en masterutdanning med spesialisering innen seksuell helse. Det skal hun snakke mer om på FOrskerfrokosten 5. mars.  

Hvem er du? 
– Jeg er utdannet vernepleier og har arbeidet kommunalt og innen spesialisthelsetjenesten og habiliteringstjenesten for voksne siden 1986. Siden 2000 har jeg arbeidet ved HiOA, nå OsloMet, der jeg i dag er universitetslektor. 

Hva forsker du på? 
– Jeg forsker på hvor komfortabel studentene er når det gjelder temaet seksuell helse. Vi har skrevet flere artikler om dette, og har også et pågående prosjekt der vi stiller spørsmål om i hvilken grad studentene har snakket om temaet og om de har fått nok kunnskap om temaet i utdanningen. Et steg videre er å snakke om temaet ute i praksis: Har de hatt nytte av undervisningen? Tenker de at de vil kunne snakke om temaet i fremtiden? 

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– At høgskole- og universitetssystemer i så liten grad har dette temaet i sine læreplaner. Det er egentlig sjokkerende! Vi vet at det er mange utfordringer knyttet til seksuell helse. Enkeltpersoner arbeider nok med temaet litt her og der, men det er ikke synlig i læringsutbyttene. Og det gjøres mye godt arbeid av enkeltpersoner og frivillige organisasjoner som Unge funksjonshemmede, men vi mangler systematikk og forskning. Vi må få flere doktorgradsavhandlinger som kvalitetssikrer arbeidet. 

Hva håper du arbeidet ditt kan bidra til? 
– Målet mitt er at alle bachelor- og masterstudenter skal lære om temaet seksuell helse innenfor sitt fagområde, og at det er nedfelt i læringsutbyttene i de ulike bachelorutdanningene. Vi trenger også en masterutdanning med spesialisering innen seksuell helse i Norge. Sverige og Danmark har allerede masterprogram. 

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Jeg jobbet i spesialhelsetjenesten på 90-tallet, og der møtte jeg en del jenter som ønsket å bli gravide, ble gravide eller var utsatt for seksuelle overgrep. Det førte til at jeg fikk behov for å lære mer om temaet seksuell helse. Sammen med Wenche Fjeld og Peter Zachariassen tok vi initiativ til å arbeide med temaet, og vi var med å starte Nettverk Funksjonshemmede Seksualitet og Samliv (NFSS) i 1998. Senere opprettet jeg, sammen med Fjeld og Zachariassen, en etterutdanning i seksuell helse og utviklingshemning ved HiOA, samt at jeg underviste og veiledet vernepleierstudenter. Senere ble etterutdanningen en videreutdanning med studiepoeng, og nå er den blitt et masteremne med 15 studiepoeng. 

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt? 
– Folk oppfatter temaet seksuell helse som snevert, at det kun handler om samleie og sex. Kunnskap om seksuell- og reproduktiv helse er viktig i alle fag. Mangel på kunnskap påvirker tjenestene. Vi tenker kanskje at seksuell helse handler om kultur, normer, relasjoner, partnere, berøring, nærhet og seksualitet, og om alle mennesker og deres seksuelle, psykiske og fysiske helse. Seksuell helse er et stort tema og betyr for enkelte personer ekstremt mye, for andre mindre. Ansatte som ikke forholder seg til temaet, forholder seg ikke til helheten, den totale livskvaliteten til et menneske. Fagpersoner skal være beredt, ha noe grunnkunnskap, og kjenne til hvordan de kan henvise til andre om de er usikre. Det er fint om de kan føle seg trygge i seg selv når de formidler fag, selv om vi ikke trenger å løse alle problemene selv. Det er fullt mulig å henvise videre på en respektfull måte.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon? 
– Folk som kommer fra praksis har grunnleggende forståelse for hva den enkelte står i, om det er en funksjonshemmet tjenestemottaker eller en student. Man kjenner til tabuer og misforståelser i miljøet. Det er nyttig erfaring inn i et forskerliv. 

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?  
– Politikerne bør lage strategiplaner og veiledere, slik at vernepleiere og andre ansatte forventes å ha kunnskap innenfor området. I skolen og pedagogikken kunne det vært enda tydeligere. Det ligger pakka inn i emner, og da blir det opp til hver enkelt lærer å bestemme når og hvor mye man vil ta det med i undervisningen. Det ville også være nyttig om man kunne avsette midler for å få en masterutdanning med spesialisering innen seksuell helse på plass. Jeg har jobbet med dette i mange år, men ser hvordan mange innen universitetssystemet vegrer seg. Alle er enige om at fagområdet er meget viktig, men det koster penger. Jeg håper vi klarer det til høsten 2025. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen? 
– Alle vernepleierutdanninger og sosial- og helsefagutdanninger må sjekke at de har temaet seksuell helse inne i læringsmålene, slik at studentene får drøfte og reflektere rundt temaet, utover kun seksuelle overgrep som mange snakker om i dag. Vi må akseptere at seksuell helse er en del av helheten for de fleste tjenestemottakere. 

Hvorfor er du FO-medlem? 
– Jeg har jobbet med vernepleierstudenter i over 20 år, og synes det er viktig å vise dem at vi som underviser tilhører en fagorganisasjon som både tenker på fag og lønn. Studentene trenger å vite at de kan være fagorganiserte, få hjelp med lønnskrav og diskutere fag gjennom et nettverk på jobben. 

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening? 
– Bedre dialog mot universitet- og høyskolesystemet om hva som skjer faglig. Det kunne for eksempel vært sendt inn en oppdatering om nye artikler fra de ulike lokasjonene én gang i året. Forskningen er bredere enn det vi ser i tidsskriftet Fontene forskning. Der bør dessuten fagstipendprisen heves, slik at du kan ta minimum to til fire hele uker fri for å skrive fagnotat eller artikkel. Ansatte i universitets- og høgskolesektoren arbeider ofte flere måneder og inntil ett år med en artikkel, og så tar det i tillegg tid å få den akseptert i det tidsskriftet man ønsker.