Møt tre vinnere av Sosialarbeiderprisen: – Vi skal gjøre ting som er ubehagelige. Det er jobben vår

FOrskerfrokost: Hanne Kro Sørborg ble kåret til Årets sosialarbeider i 2020 for sitt arbeid med ungdom og skeivhet på Sørlandet. Kjell-Ole Myrvoll og Randi Elisabeth Jenssen fikk prisen for arbeidet med flyktningbarn i 2021. Det skal de fortelle mer om under FOrskerfrokosten 10. januar. 
 
– Vi skal gjøre ting som er ubehagelige, vi skal endre rammene. Det er jobben vår, sier sosionom og sexolog Hanne Kro Sørborg. 
 
Hun ble hedret med prisen «Årets sosialarbeider» i 2020 for arbeidet mot urettferdighet, fordommer og utenforskap på Sørlandet, og for flere prosjekter knyttet til temaer som kjønn, seksualitet og identitet. 
 
– Å jobbe med tabubelagte temaer og ting som bryter med normer, er litt ensomt, så det å ha noen som anerkjenner den jobben og gir den legitimitet er utrolig viktig. Det gjør det også tryggere for andre å støtte og fortsette arbeidet, sier hun om å få prisen. 
 
I stand til å ta egne valg 
Hanne jobbet hele elleve år i barneverntjenesten i Kristiansand før hun videreutdanna seg til sexolog og begynte å jobbe med utenforskap og transpersoner i Songdalen. 
 
Nå jobber hun i Kristiansand kommune som likestillings-, inkluderings- og mangfoldsrådgiver. I kommunen er det nylig starta opp en ungdomsgruppe med fokus på kjønn og identitet, som hun er veldig stolt av. 
 
– Det er utrolig gøy at jeg har vært med å legge til rette for det. Der jobber det fine sosialarbeidere som virkelig gjør en innsats og heier på gjengen. 
 
Gjennom hele karrieren har det for Hanne handla om å jobbe for likestilling. 
 
– Vi må ha blikket for hvem som er innenfor og utenfor, og ha systemer og strukturer for å lage gode samfunn. Vi kan ikke bare gå inn og trøste. Vi må sette folk i posisjon til å ta egne valg og ta vare på seg selv, forklarer hun. 
 
Å starte på grasrota, høre hvordan folk har det, hva som kan gjøres bedre og hva det er behov for, er det Hanne jobber for å få til. For henne handler sosialt arbeid om å bruke kunnskapen og å si ifra for å fjerne de strukturene og systemene som holder folk i samfunnet nede. 
 
– Vi kan ikke bare gjøre det Bufdir eller politikerne har sagt. Vi må ha med vår stemme i det. Vi må også løfte det sosialfaglige gjennom fagforeningene, det fjerner belastningen fra den enkelte, understreker hun. 
 
Jobber for å trygge flyktningbarn 
I BUP Sjøvegan i Salangen i Troms jobber Kjell-Ole Myrvoll og Randi Elisabeth Jenssen for å gi enslige, mindreårige asylsøkere en stemme. Det er barn som har vært eller følt seg tvunget til å flykte. Noen har blitt sendt på flukt, og for dem er det ekstra vanskelig å være uten sine nærmeste. 
 
– Det er barn som er fratatt kjærlighet og omsorg, og som trenger trygge voksne som kan se og høre dem. Å se at den jobben vi gjør har en effekt, er utrolig verdifullt for oss, sier Kjell-Ole Myrvoll. 
 
Både han og Randi er kliniske sosionomer, og har henholdsvis 26 og 14 års erfaring med flyktningbarn. I 2021 ble de hedret som Årets sosialarbeider for deres mangeårige arbeid og engasjement. 
 
– Vi jobber ikke bare med det terapeutiske, men også for å påvirke systemet og systemet rundt med verger, mottaksansatte, helsetjenester på ulike nivåer, advokater, UDI, UNE og ansatte ved norske utenriksstasjoner og ambassader. Det er et utrolig viktig samarbeid som styrker det psykososiale tiltaket rundt de unge. 
 
Hundrevis av barn har forsvunnet 
Men Kjell-Ole er også frustrert over hvor lite norske myndigheter verdsetter flyktningbarn, og mener det er ei gruppe myndighetene knapt forholder seg til.  
 
– Jeg har hele tiden tenkt at ungers rettssikkerhet er godt ivaretatt, og det stemmer på mange måter. Men for flyktningbarn er det helt annerledes. Mange forsvinner, og det brukes ikke ressurser på å leite etter dem. Siden 2015 har mellom 400 og 500 flyktningbarn bare blitt borte. Tenk om det var våre barn. 
 
Kjell-Ole mener den dårlige oppfølgingen fra myndighetene er med på å bygge opp under blant annet radikalisering. 
 
– Vi må se på ungene som en ressurs. De fleste skal fortsette å være her. 
 
Egne mødregrupper for ukrainske flyktninger 
Det siste året har sosionomene ikke bare arbeidet med mindreårige flyktninger. De har også jobbet med tre mødregrupper. To av gruppene har vært for lengeventende mødre i mottak som kan få avslag, men av ulike årsaker ikke kan sendes tilbake. 
 
Den siste gruppa har vært for ukrainske mødre på flukt fra krigen i hjemlandet. Mange har forlatt menn og sønner, og flyktet med små barn til Norge. I mødregruppene har de mulighet til å dele erfaringer og bekymringer seg imellom. 
 
– Det har vært sterkt å møte dem og se deres bistandsbehov, som har vært veldig stort. Vi har sett hvor bra det har vært for dem å komme sammen. Nå holder vi på å skrive en artikkel om det, forteller Kjell-Ole.