FOrskerportrettet: – Foreldre som har opplevd omsorgsovertakelse trenger oppfølging

Tekst: Veronika Søum/NewsLab Foto: Jan Tore Eriksen/NewsLab 

FOrskerfrokost: Sosionom og forsker Ellen Syrstad (51) forsker på oppfølging av foreldre som fratas omsorgen for sine barn, og om tilbakeføring etter omsorgsovertakelse. Det skal hun fortelle mer om under FOrskerfrokosten 6. februar. 

Hvem er du? 
– Jeg er sosionom og har en mastergrad i familieterapi og systemisk praksis fra Diakonhjemmets høyskole, og en tverrfaglig doktorgrad i verdier og profesjonell praksis ved VID vitenskapelige høgskole (tidligere Diakonhjemmet). Nå jobber jeg som førsteamanuensis på fakultet for sosialvitenskap ved VID, med både bachelor-, masterstudenter og videreutdanning. 

Hva forsker du på? 
– I avhandlingen min fokuserte jeg på familievernets oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse. Samme år som jeg startet på doktorgraden min startet familievernet et oppfølgingsopplegg, som ble høyaktuelt to år senere da flere foreldre reiste sak og vant frem i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 2017. Flere barneverntjenester sa at de ønsket seg mer forskning om temaet, og spesielt om tilbakeføring eller familiegjenforening.  

Nå er jeg i gang med et nytt forskningsprosjekt der jeg har intervjuet foreldre, barn, fosterforeldre og barnevernsarbeidere om deres erfaringer med tilbakeføring. Noen har beskrevet det økende fokuset på tilbakeføring som et paradigmeskifte i barnevernet. Tidligere tenkte man at når en plasserte barn i fosterhjem, skulle de ikke tilbake til foreldrene sine. I dag åpner barneverntjenestene for å i større grad tenke tilbakeføring. 


Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– Noe av det jeg ble mest opptatt av i avhandlingen var at foreldrene strevde med å forstå omsorgsovertakelsen. Jeg er opptatt av at det ikke skal forstås som egenskaper ved foreldre, som at de er kognitivt svake, eller trekk ved barnevernsarbeiderne, som at de bruker et vanskelig språk, men som en helt naturlig reaksjon på å bli fratatt omsorgen. Vi må anerkjenne at det er komplekst og vanskelig for begge parter. 

En annen ting som gjorde inntrykk var de sterke historiene. Foreldre fortalte om stigmaet og den sosiale fordømmelsen de ble møtt med. Mange hadde i utgangspunktet et lite og vanskelig nettverk, og de følte seg gjerne enda mer alene etter omsorgsovertakelsen fordi det var vanskelig å snakke med andre om dette. De ble pekt på i butikken, visste ikke hvordan de skulle forholde seg til andre foreldre og noen valgte å flytte fra stedet de bodde. I tillegg bar de på en enorm sorg. Flere hadde deltatt i samtalegrupper i regi av familievernet, og det var helt avgjørende for mange av dem og for at de orket å leve videre. 

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til? 
– Å gi foreldrene som er fratatt omsorgen status. Jeg mener det er en vesentlig mangel i velferdstilbudet vårt at vi ikke klarer å gi disse foreldrene et godt oppfølgingstilbud, noe også EMD-dommene på mange måter påpeker. Det er delte meninger om i hvor stor grad foreldre skal være involverte i barnets liv etter en plassering, og det er selvsagt ikke noe enkelt svar på dette. Men selv om foreldrene har påført barnet skade, vil de likevel kunne være viktige for barnet. For flere familier kan det også være viktig å få bearbeidet det som har skjedd forut for en omsorgsplassering. Å skyve foreldrene på sidelinjen er ingen god løsning for noen av de involverte.  

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon? 
– Jeg har selv jobbet i barnevernet i mange år, og synes det er en utrolig viktig erfaring å ha med seg. Jeg har erfaringer fra hvordan systemet fungerer og er vant til å snakke med folk i krise. Kanskje denne kunnskapen gjør meg dristigere i måten å spørre på. Samtidig kan det være en hemsko, jeg spør kanskje ikke om ting jeg tar for gitt. Mens forskere uten førstehåndserfaring kan ha et annet blikk som er vel så viktig. Så jeg sier ja takk, begge deler! 

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde? 
– Den første jobben min var som saksbehandler i barnevernet. I løpet av det første året gjennomførte jeg fire omsorgsovertakelser, som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Jeg opplevde at det var veldig vanskelig å følge opp foreldre etter at de hadde blitt fratatt omsorgen, fordi barneverntjenesten var organisert slik at de fikk ny saksbehandler etter overføringen. Vi var tett på i forkant, men etter omsorgsovertakelsen var det lite, og det var jeg fortvilet over. Det var særlig en sak som berørte meg veldig, og det var en mor som døde like etter omsorgsovertakelsen. Jeg tenkte mye på om vi kunne gjort noe for å hjelpe henne. Dette var i 1999, og det har skjedd lovendringer siden som gjør at barnevernet i større grad skal ta en aktiv rolle i oppfølgingen. Men om det skjer i praksis er jeg mer usikker på.  

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt? 
– Å tro at det å flytte et barn vekk fra foreldrene og beskytte det mot foreldrene nødvendigvis alltid er eneste og beste løsning i en sak om omsorgssvikt. 

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?  
– Det er påfallende lite forskning i Norge på oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse, og på familiegjenforening og tilbakeføring. Det mangler gode retningslinjer og tiltakspakker, i motsetning til i andre land. Familiene som er berørt av dette fortjener at barnevernet har solid kunnskap på feltet. Ikke alle barn skal tilbake til foreldrene, men både barna og foreldrene må få støtte og hjelp uansett. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen? 
– Vi må anerkjenne at omsorgssvikt er komplekst, og at det verken finnes enkle svar eller alltid åpenbare gode løsninger. Jeg er opptatt av å se barnet som en del av et større system, med både foreldre og eventuelle fosterforeldre. Jeg er opptatt av å få til gode samarbeid mellom de systemene barnet er en del av, selv om det ikke alltid er så enkelt.

Hvorfor er du FO-medlem? 
– Jeg har vært medlem siden 1993, og var tillitsvalgt under studiene og i tidligere jobber. Mitt engasjement og fokus har ofte vært rettet mot de jeg tenker har det aller verst og som faller utenfor. Dette er forhold FO er opptatt av. Det er ikke akkurat statusforskning, men desto viktigere å forske på.