FOrskerportrett: – Vil revolusjonere skolesystemet

FOrsker: Sosionom og førsteamanuensis Marianne Tevik Singstad (34) er prosjektleder i forskningsprosjektet SoVei (sosialveiledning i skolen), som skal optimalisere bruken av sosialfaglige ansatte i grunnskolen. Det skal hun fortelle mer om under FOrskerfrokosten 11. april. 

 Hvem er du? 
– Jeg er utdanna sosionom, har en mastergrad i folkehelsevitenskap og en doktorgrad i klinisk medisin. Jeg har vært tilsynsfører i fosterhjem og jobba i akutt barnevernsinstitusjon i seks år. Jeg har også jobba som sosialveileder på en barneskole i to perioder, og jobbet ved fysikalsk medisin og rehabilitering ved St. Olavs hospital. Nå er jeg førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern, ved Institutt for psykisk helse på NTNU.    

Hva forsker du på?
– Som forsker har jeg primært fokus på prosjekter rettet mot enten skole eller barnevern, både kommunalt barnevern, barnevernvakta og barneverninstitusjoner. I et av prosjektene jeg leder vil vi utarbeide en strukturert arbeidsmodell for sosialfaglig ansatte og sosialt arbeid i grunnskolen, som har fått navnet SoVei. Det er hjertebarnet mitt, og et prosjekt som ble startet basert på egne erfaringer om hva som i stor grad oppleves som en mangel i skolen i dag. Målet er å utnytte den enkelte faggruppes kunnskap og kompetanse best mulig, i tillegg til å systematisere og strukturere arbeidet, slik at det ikke er så tilfeldig og opp til hver kommune og skole hvilket tilbud elevene får. 

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– Hvor tilfeldig bruken av sosialfaglig ansatte faktisk er. Det siste tiåret har offentlige dokumenter gjentatte ganger poengtert at det er et behov for sosialfaglig kompetanse i skolen. Likevel er det lite konkret hvordan kompetansen bør benyttes på mest hensiktsmessig måte. Sosialfaglig kompetanse skal ikke gå på bekostning av lærernormen. Det skal være i tillegg til den pedagogiske kompetansen til lærerne eller det viktige arbeidet helsesykepleierne gjør. Det handler om å bygge et sterkt lag rundt eleven, som ser helheten og samarbeider.  

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Å forstå kompleksiteten er kjempeviktig. Istedenfor å komme med en oppskrift og si hvordan det skal gjøres, så vet du hvordan det er i praksis. Du vet hvor skoen trykker fordi du selv har vært der. Samtidig må vi være bevisste på at vi ikke gjør det på en forutinntatt måte, fordi vi tror vi kan jobben og dermed har den fulle sannheten. Vi må også holde tilbake og være åpne for at andre har ulike opplevelser, og ta det ibetraktning i alle faser av arbeidet. 

Hvordan begynte du å interessere deg for fagområdet ditt? 
– Det var gjennom praksis etter å ha jobba i skolen der jeg så hvor de store utfordringene var. Jeg slutta fordi jeg fikk muligheten til å ta en doktorgrad, men jeg beholdt kontakten med skolen. Hver gang jeg var innom så jeg at utfordringene bare ble større og større. Enkelte lærere fortalte at de må overse elever som de ser trenger en prat, fordi de må prioritere der det brenner mest. Lærere, elever, foreldre og ansatte skal ikke ha det sånn. 

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?  
– At det er en profesjonskamp. Sosialarbeidere er ikke viktigere enn andre, men de er viktige for helheten og helhetsfokuset. Sosialfaglige arbeidere kan ha et overordna blikk, koordinere, ha helhetsfokus og holde i alle trådene. Jeg synes er trist at det til tider er spisse albuer hvor man tenker at den ene utelater den andre, for det er ingen grunn til det. Vi må utnytte den enkelte faggruppes kompetanse best mulig sammen. 

Hva håper du prosjektet ditt kan bidra til?
– Jeg håper det kan være med på å revolusjonere skolesystemet. At det kan bidra til at vi har flere profesjoner inn i alle skoler på en måte som fungerer til det beste for alle og skaper en helhet. Da kan vi jobbe systematisk og helhetlig med tidlig innsats og forebyggende arbeid. Det vil føre til at det er ressurser, tid og kapasitet til å ta tak i utfordringer tidlig nok. Jeg håper egentlig vi kan få til et helhetsfokus og en tankegang helt fra barneskolen til videregående, der vi er tett på, fanger opp og kan ta tak 

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– Jeg håper det blir lovfesta rett om at det må være sosialfaglig ansatte i alle skoler. Og at sosialfaglige stillinger ikke er istedenfor, men i tillegg til. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?  
– I både forskning og praksisfeltet vil jeg oppfordre alle til å tørre å tenke utenfor boksen, være fremoverlente og ikke la oss begrense av forutinntatte tanker om hvordan ting må være. Vi må utfordre strukturene og tørre å stå for det vi tror på. Jobber du et sted der du ikke får vist fram kompetansen din, eller ikke får den anerkjennelsen du trenger fra ledelsen, må du slå i bordet og vise hva du kan. 

Hvorfor er du FO-medlem? 
– Jeg har vært medlem siden jeg begynte å studere. Det er et veldig fint fellesskap, der jeg opplever at vi ønsker å dra i samme retning og stå opp for hverandre. Det er også en fin måte å holde seg faglig oppdatert på. Suksesshistoriene og forskningen vi kan lese om i Fontene gir et innblikk, både personlig og som forsker, på hva som er utfordringene i praksisfeltet og holder meg praksisnær. 

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening? 
– Det er fint å løfte fram og promotere det som blir gjort på forskningsfeltet, og å stille seg bak det, selv om du ikke alltid er enig. Da føler du at du er en del av gjengen, som er med å bidra til å styrke fellesskapet. Jeg opplever at FO stiller seg bak SoVei, jeg blir kalt inn på møter, representasjoner og arrangementer i regi av FO. Det er en fin måte å bli anerkjent på som jeg setter veldig pris på. Fortsett med det!