Bilde av: Ane Lyckborn Slaatto

FOrsker: Ane Lyckborn Slaatto (43) er utdannet barnevernspedagog og jobber som spesialutdannet miljøterapeut hos Barne-, ungdoms- og familieetaten, region øst. Hun er stipendiat ved OsloMet og forsker på trygghet og sikkerhet for ungdom og ansatte på barnevernsinstitusjoner. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokosten 4. oktober. 

Les mer og se arrangementet her

Hvem er du? 
– Jeg har vært ansatt i Bufetat region øst som spesialutdannet miljøterapeut siden 2018. Der jobber jeg i spisskompetansemiljøet for trygghet og sikkerhet på barnevernsinstitusjoner. Tidligere har jeg jobbet som institusjonssjef på privat institusjon og miljøpterapeut for Kirkens Bymisjon og Brusetkollen. Jeg har også jobbet som saksbehandler i Asker barneverntjeneste. 

Hva forsker du på?
– Jeg forsker på trygghet og sikkerhet for ungdom og ansatte på barnevernsinstitusjoner. Min siste artikkel har fokus på ungdommenes opplevelse av trygghet, hvordan de blir møtt av ansatte og medvirkning i eget liv. Det er en offentlig finansiert doktorgrad av Bufdir, Bufetat og Norsk forskningsråd.

I 2017 startet Bufetat implementeringen av opplæringsprogrammet i trygghet og sikkerhet for ungdom og ansatte. Programmet er et av flere pågående satsingsområder for Bufetat og går ut på at ansatte systematisk skal trene på å bedre forebygge, håndtere og evaluere konfliktfylte og vanskelige situasjoner. Bakgrunnen for satsingen var rapporter fra både ungdom og ansatte som viste at de opplever utrygghet på barnevernsinstitusjoner.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– Halvparten av ungdommene jeg har intervjuet opplever at de ikke har noe eller noen som trenger dem, eller noen som de trenger. De har ikke jobb eller skole, eller personer som savner dem. Dette kan tyde på at de opplever meningsløshet i eget liv. Det er bekymringsfullt. Alle trenger noe som gir mening, å bety noe for noen og selv ha betydning.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Jeg tror det gir en bred kontekstforståelse. Når du har stått i konfliktene og håndtert dem selv, og møtt mange barn og ungdom i slike situasjoner, gir det et godt grunnlag for å utforme og gjennomføre gode intervjuer med både ungdom og ansatte. Jeg synes det er en fordel å ha arbeidserfaring med inn i forskningen.

Har man ikke distanse nok til informantene eller temaet, kan det være en begrensing eller ulempe. Selv hadde jeg ingen personlig eller profesjonell kontakt med personene og institusjonene jeg har snakket med. Jeg tror vi trenger forskere både med og uten arbeidserfaring og tilknytning til feltet de forsker på.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde? 
– Jeg utdannet meg til barnevernspedagog for å kunne bidra til å hjelpe utsatte barn og familier. Jeg har alltid vært interessert i fagutvikling i de ulike jobbene mine innenfor barnevernsfeltet. I tillegg har jeg tro på at man som ansatt trenger en grunnleggende trygghet i arbeidshverdagen sin for å kunne ha fokus på andre områder, som for eksempel ulike terapeutiske tilnærminger og metoder. Slik vil en økt trygghet sannsynligvis bidra til bedre praksis, behandling og omsorg for ungdommene som bor på institusjon.

Hva opplever du er det mest debatterte spørsmålet knyttet til tematikken? 
– Det finnes ytterpunkter når det kommer til medvirkning og innflytelse: Hva og hvor mye skal ungdom få bestemme? Skal de få gjøre som de vil, eller skal man bruke tvang? Skal de ansatte ta alle beslutninger, fordi barn ikke vet sitt eget beste? 

Én ting er hvem som skal stå for de store og små beslutningene til ungdommen, men det som har mest å si er opplevelsene deres av det, og det å ha en egen stemme underveis. Hvordan skal ungdom føle seg involvert og ha innflytelse uten å bære det tunge ansvaret for alvorlige og avgjørende beslutninger?

Det finnes asymmetriske maktrelasjoner mellom ansatte og ungdom i systemet, og det skal det så klart være. Men samtidig må vi holde høyt spørsmålet om hvordan ansatte kan bidra til at ungdom i størst mulig grad opplever innflytelse og mening i livene sine.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– I systemet mangler det muligheter for ungdom å uttrykke seg utenfor de nevnte maktrelasjonene. Ungdommer som bor på institusjon er ekstra sårbare, fordi de ikke har faste personer utenfor systemet å skape en relasjon preget av tillit til, hvor de for eksempel kan uttrykke misnøye. Systemet har Statsforvalteren som instans der ungdom kan klage, men vi ser at det kommer forholdsvis svært få klager dit. 

Og hva blir konsekvensene for ungdommene av å uttrykke seg til personale, som har makt til å beslutte store og små saker for dem i livet? Ungdoms rett til å fritt kunne uttrykke seg er lovfestet. Men det frie rommet finnes sjeldent for disse ungdommene, og det kan tyde på at det er en systemsvikt som bør utbedres.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Er det noe som er vanskelig å håndtere, så hjelper det å trene. Min erfaring fra forskningen gjort i forbindelse med opplæringsprogrammet, er at de ansatte opplever å få en tryggere hverdag ved å trene på forebygging og håndtering av konfliktfylte situasjoner.

Jeg vil også oppfordre til diskusjon rundt ungdommenes innflytelse og mening i eget liv. Hvordan blir informasjon gitt og forstått? Hvordan blir de hørt? Hvilke arenaer har de for å uttrykke seg fritt? 

Hva håper du forskningen din kan bidra med? 
– Jeg håper den kan bidra til refleksjon og handling rundt temaene nevnt over – til systematisk trening på forebygging og håndtering av utfordrende situasjoner og fokus på ungdommers oppfatninger om hva som skal til for at de kjenner seg trygge, involverte og har innflytelse i eget liv.

Er du FO-medlem?
– Ja, det har jeg vært siden 2005. Jeg ble vervet som student. Jeg er medlem av fagforeningsgrunner: Å være organisert er man bare. Jeg liker å jobbe for bedre arbeidsvilkår og bedre tjenester. Jeg har også vært tillitsvalgt i perioder, og det var helt supert.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– Jeg har en forventning om at de holder faget høyt. De har et samfunnsansvar for å løfte sårbares livsvilkår og bidra til forbedring av disse. Jeg bryr meg ikke like mye om lønn og den slags, men at de skal snakke de svakes stemme. Det er hovedgrunnen til at jeg synes FO er bedre enn andre.