FOrskerportrett: – Samhandling på tvers styrker tjenestene

FOrsker: Ingunn Skjesol (40) tror på tverrfaglig samarbeid og at ulike tjenester med hell kan samlokaliseres. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokosten 7. mars.   

Hvem er du? 
– Jeg er utdannet vernepleier, og har jobba med faglig ansvar for botilbud for personer med ulike psykiske og kognitive utfordringer. Jeg ble lærer ved daværende Høgskolen i Nord-Trøndelag i 2009, og startet samtidig på en mastergrad om funksjonshemming og samfunn ved NTNU. Jeg har også en doktorgrad i samfunnsvitenskap med fagretning i sosialt arbeid derfra. Nå er jeg førsteamanuensis i samfunnsvitenskap tilknytta vernepleierutdanningen ved Nord universitet, og leder en faggruppe innen helse- og samfunnsdeltakelse.   

Hva forsker du på?
– Doktorgraden min handler om familiesenter, en kommunal samhandlingsmodell der ulike tjenester for barn, unge og foreldre er samlokalisert. Sentrene har som målsetting å tilby tjenester som er lett tilgjengelige. Fokuset mitt har vært hvordan vi jobber med tverrfaglig samhandling i familiesentre, i tjenester som er retta mot de yngste barna og deres foreldre, som for eksempel i Åpen barnehage. Åpen barnehage er en drop-in møteplass der de yngste barna og deres foreldre deltar sammen. 

Jeg er opptatt av interaksjonene som skjer på disse sentrene, der ulike tjenester og ulike fagpersoner møtes. Også er jeg opptatt av de ulike nivåene, både det som skjer i møtet med enkeltfamilier, det som skjer på gruppenivå og hvordan vi jobber med de ulike tjenestene på systemnivå. Hvordan er tilgjengeligheten i de ulike tjenestene, og hvordan fungerer de? 

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– Hvor mangfoldig den gruppa som bruker slike åpne møteplasser er. Vi har lett for å tenke at det er de mest marginaliserte eller de mest ressurssterke, men det stemmer nødvendigvis ikke. Ofte er det noen helt andre enn de vi tror som har en utfordring de trenger støtte i forhold til.  

Jeg er veldig imponert over arbeidet som blir gjort i de åpne barnehagene. Der kommer voksne og barn sammen og bygger læringsfellesskap. Foreldrene lærer veldig mye av hverandre, på en annen måte siden ungene også er med. Det er en stor miks, og en integreringsprosess der du ofte blir kjent med andre enn dem du møter ellers. Siden det varierer hvem som er der, må profesjonsutøveren ta en annen rolle enn det vi vanligvis pleier, det vil si å være forberedt og ha en klar agenda. I denne settingen er det mer dynamisk. Det er interessant og utviklende for alle parter.  

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Jeg tror det betyr mye. Det betyr at forskerne er opptatte av hvordan kunnskapen utvikler seg og at den er anvendelig i praksis. Jeg er opptatt av å gjøre forskningen min tilgjengelig så den kan nå bredt, og har skrevet tekster både på engelsk og norsk som er publisert blant annet på vernepleier.no. Vi skal drive forskningsarbeid, men universitets mandat om å formidle kunnskapen er også kjempeviktig.  

Hvordan begynte du å interessere deg for fagområdet ditt? 
– Jeg ble veldig tidlig interessert i tverrfaglig samhandling i arbeidet med bachelorgraden min, men jeg tror egentlig det begynte allerede på barneskolen. Da gikk jeg i en såkalt integrert klasse med under 20 elever, med forsterka opplegg og flere ressurser og spesialpedagoger i klasserommet. Det var flere som hadde behov for oppfølging, og i stedet for å ta dem ut av undervisningen, gjorde de det i klasserommet med alle. Det var en gavepakke for meg. Jeg har dysleksi, men det ble ikke noe stort hinder, siden det var så mye læringsstøtte i klassen vår. Det var mange som dro nytte av det. 

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?  
– Overdreven tro på at vi er i stand til å definere hvem som virkelig trenger hjelp. Som fagpersoner og tjenestesystem kan vi fort bli opptatt av hvem vi tror trenger tjenester. I stedet bør vi styrke systemet ved å ikke forhåndsdefinere, men isteden forebygge og satse på å bygge fellesskap og kapasitet. Det er spesielt viktig at vi styrker tjenesten på den måten, siden det framover vil bli mangel på ressurser i helsevesenet. 

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan bidra til å utvikle kunnskap på et område det ikke er skrevet så mye om, og til hjelp i utviklingen av ny praksis. Det er stor variasjon i hvordan kommunene organiserer disse tjenestene, og tilgjengelig forskning på feltet kan være til hjelp når kommunene skal ta valg i forhold til hvordan de skal utvikle tjenestene framover.  

Arbeidet mitt brukes også i andre nordiske land. Jeg var akkurat i Sverige der de feiret 50-årsjubileum for åpne barnehager. Det var spesielt gøy, for de var først ute med slike familiesenter og åpen barnehage og har inspirert den norske modellen. I Danmark har de akkurat hatt et oppstartsseminar for etablering av familiesenter, og der fikk jeg også lov til å bidra. Det er viktig for oss som jobber med utdanning og forskning innen helse og velferdstjenestene å være i dialog med dem som jobber i og er brukere av tjenestene. 

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– Finansiere flere studieplasser for å utdanne flere vernepleiere. I tillegg bør politikerne jobbe med hvordan vi kan sikre dem gode arbeidsvilkår, og sørge for gode fagmiljø i de tjenestene med tunge arbeidsoppgaver. Mange vernepleiere jobber uten å ha tilgang til fagmiljø med relevant utdanning rundt seg, og står veldig alene i vurderingene. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?  
– Vær oppriktig interessert i hvordan din profesjonelle kompetanse kan bidra i samspill med andre. Jobb med din egen evne til å jobbe på tvers, og vær nysgjerrig på hva du selv kan bidra med og få ut av å jobbe med andre. 

Hvorfor er du FO-medlem? 
– Jeg har et ønske om å være en del av og å utvikle faget, få informasjon om ting som skjer og ha tilgang til viktige arenaer for fagutvikling. 

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening? 
– At de i enda større grad jobber fram rammer for framtidas profesjonsrolle. At de i mindre grad sammenligner med andre profesjoner, men heller løfter fram styrkene med vernepleierprofesjonen og hvordan den kan bidra i samhandling med andre profesjoner og kompetanseområder.