Bilde

FOrsker: Ariana Guilherme Fernandes (42) er utdannet sosionom og har forsket på introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og innvandrere i Norge. Det skal hun fortelle om under FOrskerfrokost den 6. september. 

Les mer og se arrangementet her

Hvem er du? 
– Jeg har en master i International Social Welfare and Health Policy fra daværende Høgskolen i Oslo, og en doktorgrad i sosialt arbeid fra universitetet i Göteborg. Jeg har mange år med arbeidserfaring fra sosialtjenesten og introduksjonsprogrammet. Nå er jeg ansatt som førsteamanuensis i sosialt arbeid ved institutt for sosialfag på OsloMet, hvor jeg underviser på bachelor- og masternivå. 

Hva forsker du på? 
– Avhandlingen min handler om introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger og innvandrere i Norge, som jeg undersøkte fra et maktkritisk perspektiv. Programmet har som mål å integrere innvandrere i samfunnet og få dem inn på jobbmarkedet, og kan forstås som en arena der staten styrer, disiplinerer og former de ankomne til å bli ideelle borgere. 

Jeg har gått gjennom offentlige, politiske dokumenter og ut fra ulike maktperspektiver har jeg undersøkt hvordan introduksjonsprogrammet er utformet for å lette integreringen. Resultatet viser at staten bruker ulike former for makt for å kontrollere og forme adferden til nyankomne, slik at de på sikt kan leve opp til statens forventninger. Et eksempel på maktbruk er manglende utbetaling av økonomisk kompensasjon for deltakere som har ugyldig fravær fra programmet. 

I oppgaven sammenlignet jeg også Norge med Sverige og Danmarks introduksjonsprogram, og fant ut at Danmark har det mest undertrykkende programmet. Samtidig er det viktig å påpeke at det er en mer restriktiv utvikling av introduksjonsprogrammene både i Sverige og Norge. 

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– Det er påfallende hvor mange og sterke maktmidler myndighetene har for å disiplinere og forme nyankomne flyktninger og innvandrere gjennom introduksjonsprogrammet, som skal gjøre dem til ideelle samfunnsborgere. Innvandringspolitikken blir dessuten stadig mer restriktiv i Norge, noe som påvirker integreringen av flyktninger og innvandrere. Tiltak som rettes mot innvandrere har en tendens til å være mer restriktive og kontrollerende sammenlignet med tiltak som rettes mot majoritetsbefolkningen – hvilket er overraskende. 

I analysen kom det fram at en stereotypisk og etnifisert forståelse av innvandrere har påvirket utformingen av programmet. For eksempel blir «ikke-vestlige» innvandrerkvinner med mange barn framstilt som undertrykte og ikke likestilte. En slik forståelse hadde en direkte påvirkning på hvordan introduksjonsstønaden ble utformet. Stønaden er uten barnetillegg og skulle blant annet bidra til at kvinner aktivt deltar i programmet for å få økonomisk støtte. Til tross for at introduksjonsprogrammets mål er integrering, har programmet elementer som kan være ekskluderende. Det er et paradoks. 

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon? – At jeg selv hadde jobbet med introduksjonsprogrammet, hadde stor betydning for hvilke forskningsspørsmål jeg stilte i avhandlingen. Arbeidserfaring knyttet til det en forsker på kan bidra til mer praksisnær forskning, noe som igjen kan bidra til forskning som oppleves som relevant for praksisfeltet. 

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde? 
– Allerede under utdanningen begynte jeg å interessere meg for integreringsfeltet. Jeg hadde min første praksisperiode i et introduksjonsprogram i Norge, og ble faglig engasjert i feltet. Jeg er opptatt av hvordan myndighetene tar imot nye mennesker i samfunnet. Flyktninger har ofte en traumatisk fortid bak seg, og det er helt grunnleggende at vi klarer å møte mennesker med verdighet og respekt. Dette gjelder selvsagt alle mennesker uavhengig av bakgrunn. 

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt? 
– At mennesker som mottar offentlige ytelser, som sosialhjelp, er passive, late og ikke bidrar til samfunnet. De aller fleste mennesker vil gjerne bidra og være i arbeid. Det erfarte jeg hver dag gjennom yrkespraksisen min, både i sosialtjenesten og i introduksjonsprogrammet. De som ikke får det til, evner det ikke på grunn av sammensatte og komplekse årsaker. Det skjer dessverre ofte at vi tyr til individuelle forklaringer og overser strukturelle og institusjonelle årsaker til hvorfor mennesker havner i utsatte og marginaliserte livssituasjoner. Individuelle forklaringer og løsninger er ikke alene svaret på større strukturelle problemer. Det er også en av konklusjonene i avhandlingen. 

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til? 
– Jeg håper avhandlingen viser hvor sammensatt og komplekst integreringsfeltet er, og hvor viktig sosialpolitikken er for hvilke tiltak som iverksettes. Sosialarbeidere befinner seg ofte i stillinger som skal implementere mange sosialpolitiske tiltak, slik som introduksjonsprogrammet. Det er viktig å ha en forståelse for hvordan og hvorfor tiltak blir utformet på en bestemt måte og til hvilket formål. En bredere sosialpolitisk bevissthet kan påvirke hvordan sosialarbeidere møter og ivaretar brukere i sårbare og utsatte livssituasjoner. 

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?  
– Det å forebygge og motvirke sosiale problemer står sentralt i sosialt arbeid. Det er viktig at mennesker har mulighet til å leve trygge og verdige liv. Vi vet at det samfunnsøkonomisk ofte er mer lønnsomt å forebygge sosiale problemer enn å løse dem når de først har oppstått. 

Å forebygge sosiale problemer krever blant annet en helhetlig sosialfaglig forståelse, noe som sosialarbeidere er utdannet til å ha. Politikere bør ha en forståelse av hvilken kompetanse sosialarbeidere har, og hva vi kan bidra med i arbeidet med å redusere sosiale problemer. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen? 
– Sosialarbeidere gjør en viktig jobb. Vi har et godt gjennomarbeidet profesjonsmandat som vi alle må forholde oss til og kan lene oss på i vårt arbeid, samtidig som profesjonsmandatet forplikter. Vi har et ansvar for å melde oppover i systemet når vi møter på forhold som kan virke marginaliserende, diskriminerende og ekskluderende overfor våre brukere. Det er ikke alltid lett å melde fra, men vi har flere virkemidler som kan benyttes. Vi kan for eksempel prøve å sette aktuelle problemstillinger på dagsorden. En måte å gjør det på er å løfte saker til FO som kan jobbe videre med det fagpolitisk. 

Hvorfor er du FO-medlem? 
– Jeg ble fagorganisert under utdanningen i Sverige og ble FO-medlem da jeg flyttet til Norge på begynnelsen av 2000-tallet. Da jeg var stipendiat gikk jeg over til en annen fagorganisasjon som står sterkt innenfor høyere utdanning. Mot slutten av stipendiatperioden ble jeg FO-medlem igjen. Det er i FO jeg fagpolitisk hører hjemme. Nå synes jeg at FO også har begynt å satse mer på akademia, noe som er positivt. Innføringen av FOrskerfrokost er et eksempel på det. Et sterkt FO er viktig for styrking av faget i alle ledd, både i praksis, utdanning og forskning. 

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening? 
– Som en fagorganisasjon forventer jeg at FO fortsetter å jobbe for å ivareta og styrke rettighetene til sosialarbeidere. Det tror jeg også er et viktig ledd for å styrke rettighetene til de brukerne vi jobber for. Jeg forventer også at FO skal være en «vaktbikkje» både for profesjonene de representerer og for våre brukere. Da må FO være en synlig sosialpolitisk aktør som aktivt jobber for å redusere og motvirke sosial ulikhet i samfunnet, noe jeg opplever at de gjør.