FOrskerportrett: – Hvordan mestre livet i tiden etter rusbehandling?

FOrsker: Dagny Adriaenssen Johannessen (39) mener det bør legges til rette for å skape gode rammer for en trygg og meningsfull hverdag underveis og etter behandling av rusavhengighet. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokosten 7. februar.  

Hvem er du? 
– Jeg er utdannet sosialarbeider. Jeg har en master i psykisk helsearbeid og en doktorgrad i sosialt arbeid og sosial helsepolitikk som jeg leverte i fjor sommer. Nå jobber jeg som forsker i Blå Kors i Oslo.  

Hva forsker du på?
– I doktorgraden min har jeg forska på hva som kan bidra til mestring i tida etter døgnbehandling for rusavhengighet. Jeg vil øke bevissthet om betydningen av psykososiale forhold i en sånn endringsprosess. Med det tenker jeg på alt vi ser på som viktig i hverdagslivet: Hvordan vi bor, vårt sosiale liv, økonomi, hobbyer og forhold som er viktige for vår mentale og fysiske helse. Egentlig mye av det som er vanskelig å se. 

– I Blå Kors jobber jeg med forskning på behandling for pengespillavhengighet. Der ser jeg på hvordan hjelp og behandling kan innrettes for å støtte de som opplever utfordringer med pengespill, både de som spiller og deres nærmeste. 

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– Jeg ble overraska over at jeg hadde tatt helt grunnleggende spørsmål som «hva er avhengighet» for gitt i løpet av min tid på feltet, og over å bli bevisst hvor lite tid det var til refleksjon rundt det i den hektiske arbeidshverdagen jeg kom fra. Da jeg gikk over til forskning fikk jeg plutselig tid til å utforske sånne spørsmål. Samtidig har måten vi forstår et fenomen på – og hva vi konkret legger i det – betydning for praksisen. Det har betydning for hvordan vi jobber med målgruppen for hjelpen, og for tiltak vi setter inn for å løse det vi forstår som problemet. Da er det viktig at vi tar fram problemet og revurderer vår forståelse av det. Den manglende tiden til dette er kanskje et resultat av at de som jobber innen rusfeltet er satt til å løse store oppgaver med litt vel knappe ressurser. 

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Da jeg startet doktorgraden, forventa jeg at de som forsket på sosialt arbeid selv hadde arbeidserfaring fra praksisfeltet. Det var ikke alltid tilfellet. Det gir en dobbeltkompetanse som kan bidra til å belyse sammensatte problemstillinger som brukere og ansatte møter i arbeidshverdagen. Men det er også tosidig: Forskere med praksiserfaring har en særegen kompetanse om kompleksiteten når det gjelder tjenestene eller brukerne, men kan også ha blindsoner. Mens forskere uten praksiserfaring kan stille viktige spørsmål om vedtatte «sannheter» som kanskje er i blindsonen for forskere fra praksisfeltet.  

Hvordan begynte du å interessere deg for fagområdet ditt? 
– Jeg har alltid vært opptatt av mennesker, av urett og hvorfor vi handler som vi gjør. Når det gjelder rus og psykisk helse ble jeg allerede i ungdomstiden nysgjerrig på hvordan det henger sammen at vi vil og ikke vil noe samtidig. Etter videregående jobba jeg flere år både på kafé, restaurant og i flyttebyrå, fordi jeg ikke følte noe mestring i skolen, og det var godt å være til nytte i arbeidslivet. Så begynte jeg å studere, og hadde ingen planer om å skrive master- eller doktorgrad. Det var spørsmålene som dukket opp underveis som førte meg dit.  

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?  
– Det er at rusavhengighet handler om rus. Du kan bli blenda av det du ser, i dette tilfelle det helt konkrete – rusen – og da er det lett å overse det som skjer på innsida av personen vi står overfor. 

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan bidra til økt bevissthet om utfordringene med å skape et liv man vil leve i, spesielt med tanke på denne marginaliserte gruppa, og vise at det ikke bare er det etablerte helse- og velferdssystemet som er viktig i endringsprosessen. Hver og en av oss som lever sammen kan være med ved å inkludere de som står på utsida. 

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– Det viktigste er å bremse utviklingen med at det stadig blir færre med sosialfaglig kompetanse i rusbehandling. Samtidig er det sosialfaglige perspektivet spesielt viktig i arbeidet for å skape gode rammer for et trygt og meningsfullt hverdagsliv. Hvis vi ikke jobber med endring i rammene av institusjonen samtidig som vi jobber med endring utenfor, der livet skal leves etterpå, kan veien til utfordringer og tilbakevendende problematikk bli kort. Selv om behandlingen kan kalles vellykket ved utskriving, så må vi stille spørsmål om behandlingen faktisk er god hvis det ikke er tid og rom for å etablere trygghet i hverdagslivet etter utskriving. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?  
– Jeg blir veldig glad av engasjerte sosialarbeidere! Det er viktig å huske at sosialt arbeid ikke begrenser seg til å utføre sosialpolitiske føringer. Sosialt arbeid handler like mye om å se på praksisen vår med et kritisk blikk, og det kan være vanskelig når det er vårt eget arbeid vi skal se på. Men de som jobber direkte med menneskene som tjenesten er til for, har en viktig stemme med å påpeke reelle behov og mangler. 

Hvorfor er du FO-medlem? 
– Det sosialfaglige perspektivet er viktig for mange arenaer i samfunnet, og jeg mener helt og fullt at vi som er sosialarbeidere står sterkere sammen. 

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening? 
– FO må problematisere utviklingen der sosialarbeidere byttes ut med andre profesjoner, for eksempel på rusfeltet eller i Nav. Vi trenger det sosialfaglige perspektivet for å løse sosialfaglige problemer.