FOrskerportrett: – Hvordan kan barnevernsutdanningen bli bedre

FOrsker: Jurist Inger Therese Øvrum og barnevernspedagog Siv Merethe Kapstad forsker på hvordan profesjonsutdanningen for barnevernspedagoger kan gjøre studentene enda bedre rustet til oppgavene de kommer til å møte i arbeidslivet. Det skal de fortelle mer om under FOrskerfrokosten 6. desember.  

Om forskerne? 
Inger Therese Øvrum (56) er jurist og førstelektor ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo. Siv Merethe Kapstad (43) er barnevernspedagog med master i pedagogikk, og teamleder for fosterhjem ved Skien barneverntjeneste. Inger Therese er jurist og derfor ikke FO-medlem, mens Siv Merethe er medlem og sitter i profesjonsrådet for barnevernspedagoger. 

Hva forsker dere på?
– Vi har undersøkt ulike sider av det å utdanne seg til barnevernspedagog. Studien har fått navnet «Kvalitet i profesjonsutdanningene, hvordan fremme læring». Formålet er å bidra til utviklingen av profesjonsstudier, der profesjonskompetanse, digitalisering og studiekvalitet sees i sammenheng.

Det teoretiske rammeverket bak prosjektet er en forståelse av at kunnskap og mening dannes sammen med andre innenfor et faglig fellesskap. Fokuset vårt har vært hvordan ulike deltakere erfarer, handler og samarbeider i et helhetlig læringsmiljø. Vi har forsket på barnevernspedagogstudenter og på egen praksis ved utdanningen. Studien vi skal legge frem på FOrskerfrokost er en studie av studentenes refleksjoner over barnevernspedagogens kompetanse. 

Et viktig formål i prosjektet er å få mer kunnskap om hvordan utdanningen kan legge til rette for at studentene skal få en sammensatt, profesjonell kompetanse i emner som omhandler saksbehandling og tiltaksarbeid i barnevernet. Utvikling av en samlet profesjonell kompetanse er helt sentral for barnevernspedagogen. I diskusjoner rundt hvordan kvalitet og kompetanse i felt kan heves, har utdanningen en viktig rolle. 

Hva er det mest overraskende dere har funnet ut? 
– I analysen av studentenes refleksjonstekster kom det fram at studentene tok på seg et stort ansvar for å få til et godt samarbeid med barn og foreldre, noe som er i tråd med sosialfaglige verdier. Det er positivt at studentene er så bevisste det relasjonelle ansvaret de har som profesjonelle, men det understreker betydningen av at de i løpet av studietiden må rustes til å stå i den krevende situasjonen som er i felt. Studiet må legge til rette for at studentene kan utvikle sin profesjonelle kompetanse på en måte som tåler spennet i både å skulle hjelpe og kontrollere. 

Å ta på seg for mye ansvar kan føre til overidentifisering og utbrenthet, samtidig som relasjonelt arbeid avhenger av å kunne bygge relasjon. Det å ha evne til å samarbeide og jobbe relasjonelt, samtidig som man skal gjøre vurderinger og fatte beslutninger som kan være inngripende, er svært krevende. 

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Det tror vi er en styrke. Det er viktig med et mangfold av perspektiver og studier for å skaffe kunnskap om barnevern som felt og utdanningsløp. 

Vi har ulike fagbakgrunner og arbeidserfaringer fra felt, og det har vært sentralt for prosjektets faglige forankring. Samarbeidet vårt har derfor vært en viktig del av fagintegreringen vi ønsket å legge til rette for gjennom prosjektet.  

Når man er tett på feltet man forsker på, er det viktig å være bevisst sin egen rolle. Gjennom hele forskningsprosjektet har vi jobbet med temaer knyttet til nettopp nærhet og distanse. 

Hva håper dere studien kan bidra til? 
– Vi håper studien kan være et bidrag i diskusjonene rundt hva som kjennetegner en god barnevernspedagog, og hvordan utdanningen kan legge til rette for at studentene opparbeider seg nødvendig kompetanse som gjør dem rustet for oppgavene de møter i felt. 

Hva tenker dere politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen deres?  
– Det er viktig at politikerne er bevisste på kompleksiteten i det barnevernsfaglige arbeidet, og at virkemidlene som settes inn for å heve kvaliteten på arbeidet ivaretar denne helheten. Skal vi lykkes med å hjelpe utsatte barn og unge må alle tjenester rundt barn og familien jobbe sammen. Det krever gode strukturer for tverrprofesjonelt samarbeid, kompetanse og en felles forståelse for de utfordringene vi står ovenfor.