FOrskerportrett: – Fra marginalisering til akademisk suksess: Hvilke faktorer fremmer skoleprestasjoner hos barn og unge i risiko?

FOrsker: Sosialarbeider Anja Johnsen (53) forsker på resiliens og akademisk resiliens hos barn og unge. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokosten 2. mai. 

 Hvem er du? 
– Jeg er utdannet klinisk barnevernspedagog og klinisk spesialist, med en mastergrad i sosialt arbeid og en doktorgrad i resiliens. Jeg har jobba 28 år i praksisfeltet i barnevernet og de siste tre årene også med flyktninger. Nå jobber jeg som førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. 

Hva forsker du på?
– Jeg forsker på resiliens, det vil si barn og unge som lever under betydelig risiko, men likevel klarer seg bra eller tilpasser seg godt. I doktorgraden min forsket jeg også på akademisk resiliens blant etniske minoritetsbarn i nordiske land. Akademisk resiliens er en områdespesifikk del av samlebetegnelsen resiliens, og knyttes til barn og unge som har opplevd betydelig risiko, men likevel gjør det bra på skolen. Jeg har funnet ut at barn med etnisk minoritetsbakgrunn, fra det jeg omtaler som fattige familier, gjør det like bra eller bedre enn tilsvarende barn som er etnisk norske. Norske barn i fattige familier gjør det dårligst på skolen av alle grupper med barn, men det er store forskjeller på gruppene med etnisk minoritetsbakgrunn. 

Hva er det mest overraskende du har funnet ut? 
– Det er hvor godt barn med etnisk minoritetsbakgrunn klarer seg, selv om de kommer fra fattige familier. Det handler blant annet om hvor støttende foreldrene er med tanke på skole og utdanning, og hvor hardt disse barna jobber på skolen. De norske barna er mer preget av sosioøkonomisk status, det vil si foreldres yrke, inntekt og utdanning, men det gjelder ikke for de etniske minoritetsbarna. Selv om foreldrene mangler utdanning og kanskje er analfabeter, har de et sterkt fokus på skole og at barna får seg en utdanning. Jeg så også blant fattige familier at etniske minoritetsbarn i større grad bor med to foreldre, i motsetning til norske der mange barn i fattige familier bor med enslige foreldre. Støtten du får når du har to foreldre som bor sammen er en veldig beskyttende faktor.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Jeg synes det er bra at praktikere blir forskere; praksis og kunnskap går hånd i hånd. De som kommer fra praksisfeltet vet hvor skoen trykker. De beste forskerne er kanskje de som har begge deler, og kan komme med eksempler fra praksisfeltet. Jeg har vært gjesteforeleser ved Universitetet i Bergen i mange år og har alltid kommet med eksempler fra egen praksis under forelesningene, noe jeg har fått gode tilbakemeldinger på. Det gjør det enklere å relatere teorien til det studentene studerer. 

Hvordan begynte du å interessere deg for fagområdet ditt? 
– Jeg begynte å jobbe som barnevernkurator i Bjørnafjorden kommune i 1995, og fulgte opp de barna som hadde såkalte atferdsvansker som rus og kriminalitet. Den gang var det en oppfatning om at de fleste barn som skulle få behandling mot sin vilje, eksempelvis på barneverninstitusjon, hadde få sjanser for å klare seg bra etter endt behandling. Men jeg oppdaga at det gikk veldig bra med veldig mange, de klarte seg mot alle odds.  

Da jeg begynte på en klinisk videreutdanning i rusproblematikk i 2000 ved Høgskulen på Vestlandet, gjennomførte jeg en spørreundersøkelse for alle 15-åringer i Bjørnafjorden om deres forhold til rusmidler. Rapporten ble referert til på God morgen, Norge, med mye negativ oppmerksomhet fra lokalpolitikere i Bjørnafjorden om hvor alarmerende det var for kommunen, selv om ungdommens forhold til rusmidler ikke var noe annerledes i resten av landet. Det syntes jeg var leit. Jeg brukte det samme datamaterialet da jeg begynte på mastergraden i sosialt arbeid i 2005, men da med fokus på hva som gjør at ungdom ikke bruker rusmidler. Da jeg var ferdig i 2008 var jeg helt hekta og hadde abstinenser etter å forske videre. Jeg fikk etter hvert mulighet til å skrive doktorgrad, samtidig som jeg var i full jobb. Så det tok sin tid! 

 Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?  
– Min erfaring er at sosialarbeidere ofte blir møtt på en nedlatende måte. Folk tror vi har mindre kompetanse enn for eksempel psykologer, fordi vi har tre og ikke fem års grunnutdanning. Men psykologer har ikke bedre kompetanse, bare en annen. Mange sosialarbeidere har masse videreutdanning, mastergrader og flere har doktorgrad. Men jeg tror at dette er lite kjent i praksisfeltet eller for folk flest. Vi er ikke annenrangs. 

Hva håper du prosjektet ditt kan bidra til?
– At politiske beslutningstakere kan ta noen grep som monner når det gjelder fattigdom. Det finnes masse forskning både nasjonalt og internasjonalt som viser hvor skadelig det er. Flere må få kunnskap om de mange og negative konsekvensene, at flere ser og gjør noe med det. Det er barn som går rundt og bekymrer seg så mye over penger at de får alvorlige stressreaksjoner. Barn dropper ut av skolen og begynner heller å jobbe, spesielt i store barnefamilier, for å tjene penger til familien. I tillegg påvirker foreldrenes stress knyttet til fattigdom familieklimaet. Det stresset og å ikke vite om du har nok penger til mat eller andre nødvendige utgifter fra dag til dag, er utrolig skadelig og skambelagt. 

Det er mange fallgruver, og spesielt i overgangene. Hvis ikke de ulike hjelpeinstansene rundt sårbare barn og unge kan koordinere innsatsen sin, så kan det gå galt. Det betyr at hjelp eller tiltak må koordineres og rettes mot alle familiemedlemmene i samme familie samtidig på flere områder. Vi må gi helhetlige tiltak og det må foreligge strukturer på systemnivå som fremmer et tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid. Samtidig består alle system av enkeltindivider, det betyr at hver enkelt person kan gjøre en forskjell. Ikke vent på at systemet skal legge til rette for det, men gjør noe.

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– Politikerne må heve statusen til sosialfaglige arbeidere. Krav om mastergrad eller tilsvarende utdanning i barnevernet er et tiltak jeg applauderer i denne sammenheng. I Finland er det for eksempel femårig utdannelse for sosialarbeidere, som inkluderer en mastergrad i tillegg til bachelorgraden. Fortsatt er det sånn at psykologer er øverst på rangstigen når det gjelder å uttale seg om barns beste, selv om sosialarbeidere kan det bedre. Lovfesting av autorisasjon for sosialarbeidere utover vernepleiere er et mulig tiltak. Her sikter jeg til barnevernspedagoger, sosionomer og velferdsvitere. I tillegg mener jeg at politikerne må sette en minstenorm til bemanning i barnevernet slik at en får beholde kompetanse over tid og at folk gis forsvarlige arbeidsforhold. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?  
– Gjør det lille ekstra i jobben og vis at du faktisk bryr deg! Det betyr så mye. Vær også tydelig på å skille mellom jobb og privatliv, hvis ikke brenner du lett lyset i begge ender. Men det er en stor forskjell på å være personlig og privat. Du må tørre å fremstå som menneskelig eller personlig, samtidig som du har høy bevissthet på rollen som en profesjonell hjelper. Som Uggerhøy sier: «Utfordringen er ikke å utdanne profesjonelle, men å utdanne profesjonelle personligheter». Og humor! Selv om du opplever utfordringer og krevende situasjoner i livet, er humor på tross av motgang en beskyttende faktor. Hvis folk går på jobb og slutter å le, dukker det opp et rødt flagg hos meg. 

Hvorfor er du FO-medlem? 
– Jeg har vært medlem helt siden starten av yrkeskarrieren min i 1995. En av grunnene er at jeg omtaler meg og identifiserer meg som sosialarbeider. Det ligger nærmest hjertet. Det er en trygghet å tilhøre en stor landsorganisasjon. Jeg har vært gjennom flere omstillingsprosesser, og da har jeg alltid hatt FO i ryggen. I tillegg er det mange medlemsfordeler og gode avtaler. En annen grunn er oppveksten min. Faren min var sosialsjef i Fana, og vi var arbeiderklasse. På en gul lapp på kjøleskapet sto det «Gjør din plikt, krev din rett og frykt ingen». Det er ganske beskrivende. 

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening? 
– Jeg forventer at FO fortsetter å fremme, synliggjøre og belyse kompetansen medlemmene besitter. Det gjøres mye bra arbeid, og sosialarbeidere sitter med en enorm kompetanse.