FOrskerportrett: – Det kunne ha skjedd oss

Tekst: Marius Asp/NewsLab Foto: Simen Øvergaard/NewsLab 

FOrsker: Hilde A. Aamodt og Alicja Olkowska forsker på omsorgsovertakelser fra et foreldreperspektiv. Det skal de fortelle mer om under FOrskerfrokosten 4. juni. 

Hvem er dere? 
– Alicja er utdannet barnevernspedagog og har mastergrad i familieterapi. Hun har jobbet i ungdomsinstitusjon, i BUP og som underviser på RBUP Øst og Sør. Nå er hun førstelektor ved Institutt for sosialfag ved OsloMet. Hilde er sosionom og har mastergrad i sosialt arbeid, samt doktorgrad i sosialt arbeid og sosialpolitikk. Hun har jobbet i akuttinstitusjon, sosialtjenesten (NAV) og barneverntjenesten. Nå er hun førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved OsloMet. 

Hva forsker dere på?
– Prosjektet utforsker omsorgsovertakelser fra et foreldreperspektiv. Vi har intervjuet 30 foreldre om deres erfaringer med å bli fratatt omsorgen for sitt barn, enten gjennom en omsorgsovertakelse eller en akuttplassering. Mange av barna har blitt tilbakeført i etterkant av plasseringen. 

Hva er det mest overraskende dere har funnet ut? 
– Gjennom forskningen har vi fått innsikt og kunnskap om foreldre som har blitt fratatt omsorgen for sine barn. Vi har sett hvordan det å være barnevernforelder kan gjøre deg ekskludert i samfunnet. Foreldrene er ikke bare ekskludert ved å ikke lenger ha omsorgen. De kan også være ekskludert med tanke på arbeid, økonomi, nettverk, helse og bolig. Det å ikke ha omsorgen for sitt barn er i vårt samfunn tabuisert. Foreldrene har dermed en sorg de ikke kan dele med andre. De er i en gjennomgripende og vedvarende sorgtilstand, uten at de opplever å få den støtten sorgsituasjoner utløser. 

Forskningen vår viser hvor skadelig det kan være for barn å bli flyttet fra sine foreldre. Ved tilbakeføring av barnet opplever foreldre at noe er forstyrret i relasjonen til barnet. Det er nærliggende å tenke at det også for barnet kan oppleves som at noe i relasjonen er ødelagt og forandret. Dette er en påminnelse om at når barnevernet vurderer å flytte barn, må man ta høyde for det traumet en plassering i seg selv er for barnet. Barn må derfor ikke flyttes uten at det er basert på tilstrekkelig kunnskap om barnets situasjon. I dette kunnskapsgrunnlaget vil foreldrenes stemme og perspektiv være viktig.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Vi har erfart at vi kan utforme og utvikle problemstillinger i forskningen fordi vi har kunnskap og nærhet til feltet. Vi opplever det som en fordel at vi har erfart praksisfeltets kompleksitet. Vi vet hvor vanskelig og nærmest umulig det er å ikke følge organisasjonens regler for praksis. Som ansatt er man forpliktet til å følge de formelle og uformelle forståelsene av hvordan man skal handle, og som enkeltindivid er det dermed nesten ikke mulig å opponere mot systemet. Dersom forskningen vår er kritisk, vil det derfor alltid være politikken og det strukturelle nivået som er adressat. Ikke den enkelte sosialarbeider. 

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet deres?  
– Den største misforståelsen er oppfatningen om at det kun er foreldre som mishandler og vanskjøtter sine barn som kan bli fratatt omsorgen. For eksempel viser studien vår at barn kan bli hentet i barnehage og skole akutt, uten foreldres viten, med forankring i begrepet «nulltoleranse til vold». Da risikerer man at flyttingen handler mer om standardiserte handlingsregler enn det konkrete barns situasjon.

Hva håper dere forskningen deres kan bidra til?
– Vi håper forskningen vår kan bidra til at barn og foreldre som har behov for hjelp får denne hjelpen. Det innebærer blant annet at den sosialfaglige kunnskapen hvor livsbetingelser og psykisk helse blir forstått og sett i en sammenheng utgjør et sentralt kunnskapsgrunnlag i barnevernet. Tar man denne kunnskapen på alvor, kan det være mer presist å snakke om foreldres omsorgskapasitet og ikke omsorgskompetanse. Begrepet kapasitet tar høyde for at vår omsorgskompetanse vil variere med livssituasjonene vi til enhver tid står i. Man er ikke en like god omsorgsperson om man står i en skilsmissesituasjon, har alvorlig sykdom i familien, eller ikke har penger.

Hva tenker dere politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen deres? 
– Mange får god hjelp av barnevernet. Det er imidlertid ikke der det kreves politisk handling. Vi må rette blikket mot feil for å kunne forebygge og unngå lignende hendelser i fremtiden. 

Har dere noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?  
– Sosialfaglig arbeid handler om å tilby mennesker hjelp som faktisk hjelper. Vi må derfor utvikle tjenester som er gode og til hjelp for den enkelte. 

Hvorfor er du FO-medlem, Alicja? 
– Fordi det er en organisasjon som representerer våre profesjoner. 

Hvilke forventninger har dere til FO som profesjonsforening? 
– FO kan vise behovet for sosialfaglig kunnskap i samfunnet generelt, ikke bare innenfor enkelttjenester som NAV og barnevern. Vi trenger sosialfaglig kunnskap innenfor rusomsorg, boligpolitikk, skole, samfunnsarbeid, sykehus, barneidrett, institusjoner, eldreomsorg osv. Samfunnet har behov for kunnskapen til barnevernspedagoger og sosionomer når samfunnsoppdraget skal løses.