FOrskerportrett: – Å skape ting blir enda mer magisk hvis det gjør hverdagen bedre for sårbare målgrupper
Mugula Chris Safari har funnet mange fordeler ved å inkludere mennesker med utviklingshemming i utvikling av teknologi.
Tekst: Maren Simonsen/NewsLab Foto: Jan Tore Eriksen/NewsLab
FOrsker: Mugula Chris Safari (32) er utdannet vernepleier og jobber som universitetslektor på Universitetet i Agder. Han har skrevet doktorgradsavhandling om hvorvidt deltakelse i design av digital teknologi kan bidra til sosial inkludering av unge voksne med utviklingshemming. Dette vil han prate mer om under FOrskerfrokosten 1. oktober.
Hvem er du?
– Jeg er utdannet vernepleier på Universitetet i Agder, der jeg også tok en master i folkehelsevitenskap. Nå jobber jeg på UiA som universitetslektor og i Statped som seniorrådgiver.
Hva forsker du på?
– Jeg forsker på brukerinvolvering av personer med utviklingshemming i design av teknologi. Vi vet at teknologi blir bedre når man i utformingen inkluderer de som skal bruke den. I avhandlingen min undersøker jeg hvilke potensielle gevinster som kan oppstå når personer med utviklingshemming deltar i slike prosesser og aktiviteter. Å bli inkludert og bli behandlet som en ekspert er viktig for både selvfølelsen og selvtilliten til deltakerne, men vi ser også at designerne av teknologien også får mye ut av å delta. At gevinstene går begge veier, hvilke potensielle gevinster, hvordan de skapes, og råd til andre som skal i gang med lignende aktiviteter, skal jeg snakke mer om på FOrskerfrokosten.
Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Personer med utviklingshemming befinner seg ofte på semi-segregerte arenaer, som for eksempel i en spesialklasse. Den rådende forestillingen har vært at dersom personer med utviklingshemming skal sosialt inkluderes, er det viktig å forlate de semi-segregerte arenaene og heller delta i integrerte arenaer der det er flest personer uten utviklingshemming. Men forskningen min viser at for å sikre visse sosiale brukergevinster så var det viktig at det var flere personer med utviklingshemming som deltok sammen, og som møtte forskerne og designerne sammen. Noe annet kan for noen føles utrygt. Her tyder funnene på at det er viktig med balanse og at det er essensielt å kartlegge før og underveis.
Hva håper du at forskningen din kan bidra til?
– At man lettere ser ringvirkningene av mangfold og inkludering. Videre så håper jeg at forskningen kan inspirere forskere og designere av digital teknologi og andre som driver med samskaping.
– I avhandlingen gir jeg flere råd om hvordan man kan involvere personer med utviklingshemming, med konkrete eksempler på hvordan det kan gjøres. Disse gjelder jo først og fremst i design av digital teknologi, men rådene kan være relevante for alle som skal legge til rette for personer med utviklingshemming, om det så er vernepleiere, sykepleiere eller lærere.
Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Helt siden jeg var vernepleierstudent hadde jeg gode fagfolk som underviste på universitetet. De har i stor grad inspirert meg. Videre så har jeg interessert meg for velferdsteknologi og hvilke muligheter som ligger i det. Fra teknologi var veien kort til interessen for inkludering og designprosesser. Det å være med å skape ting sammen med andre er magisk i seg selv, men blir enda mer magisk hvis det også gjør hverdagen bedre for sårbare målgrupper.
Hva er den største misforståelsen i fagfeltet ditt?
– At man får lite ut av å involvere visse målgrupper. Ja, det er mer kostbart og krever større involveringskompetanse og mer tid, men det er en misforståelse at det bare er vanskelig, at det ikke nytter eller er viktig. Forskning viser tvert imot at man får mye igjen for det. Når det gjelder teknologi så ser man at man får både innsikt i kontekstuelle behov og individuelle behov.
Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
–Jeg håper at flere vernepleiere tar forskerutdanning innenfor vernepleierfeltet. Vi trenger flere forskere som ønsker å forske på sentrale tema i vernepleiefaget.
Hvorfor er du FO-medlem?
– De er flinke til å tale vernepleiernes sak, og jeg har følt at det har vært kort vei frem hvis jeg har trengt råd. Jeg har vært FO-medlem siden jeg var vernepleierstudent. FO har på mange måter fulgt meg siden studietiden, jeg har blant annet fått fagstipend til å skrive fagartikkel. Tidligere var jeg plasstillitsvalgt på UiA i Grimstad og er nå medlem i YER (Yrkesetisk råd).
Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– FO bør være mer synlig blant de ansatte på universitetene. Det er gjerne Forskerforbundet og Akademikerne som er mest tilstede der, så FO bør koble seg på i større grad.