Det er menneskelig å være kåt
Første gang jeg fant ut at en bruker med utviklingshemming var homofil, ble jeg overrasket. Var det mulig? Som at seksualitet skulle være noe som ble definert etter ICD-10. Jeg skammer meg fremdeles over hvordan det overrasket meg at det ikke finnes noen grenser for lyst, samliv og kjærlighet.
Artikkelforfatter: Michael Ouren, vernepleierrepresentant i FO-Studentenes sentralstyre, etterlyser en mer kunnskap og en holdningsendring i arbeidet med mennesker med nedsatt funksjonsevne og seksualitet. Brukerne våre skal møtes på en god måte!
Før jeg begynte på vernepleierutdanning i Trondheim jobbet jeg fem år som ufaglært pleieassistent. I løpet av den tiden, og praksisen jeg har vært i under studiet, har jeg fått inntrykk av at våre brukere ikke har seksualitet og en menneskelig sexlyst. Det har de selvfølgelig, men det underkjennes og hysjes ned. «Da jeg kom inn, sto han og onanerte foran speilet. Fysj!» beskrev en tidligere kollega, som om det er unaturlig og skamfullt å onanere i sitt eget hjem. «De prøvde å ha sex. Er det mulig?! De kan jo ikke det!» overhørte jeg på personalrommet, som om det er umulig å ha sex hvis du har en nedsatt funksjonsevne.
Jeg selv har opplevd at en bruker ønsket å ta på meg og ville bli kjæresten min. Da spurte jeg både veileder og lærer om hva jeg skulle gjøre for å håndtere situasjonen. De klarte ikke å gi meg noe ordentlig svar, annet enn at jeg kunne prøve å sette grenser og eventuelt gå litt unna hvis ikke dette fungerte. Men er det en god måte å håndtere situasjonen på, eller er det en måte å unngå å måtte håndtere at en bruker har seksuelle behov og følelser? Nå vil jeg og mine medstudenter ha mer kunnskap om hvordan vi kan tilrettelegge for seksualvennlige miljøer og møte seksualitet på en profesjonell og anerkjennende måte.
Bernt Barstad skriver så fint om viktigheten av å ha menneskelig kontakt. Vi skal ikke bagatellisere bort den menneskelige kontakten. Vi skal heller omfavne det at man har lyst på et annet menneske, uansett hvilken livssituasjon man er i. Det er ikke uprofesjonelt å snakke om seksualitet, men heller uprofesjonelt å la være. Som vernepleiere må vi skape åpenhet til å kunne undre seg og utforske, og ønske følelser velkomne. Et slikt miljø legger grunnlaget for at brukerne skal oppleve en god seksuell helse, der de får hjelp til å tilfredsstille behovene sine, heller enn å bygge opp frustrasjon og tråkke over andres grenser i uvitenhet om hvor grensene går.
Dersom vi som jobber med mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne møte seksualitet blant brukerne våre på en god måte, trenger vi både en holdningsendring i tjenestene og mer kunnskap blant de ansatte. Det innebærer at vernepleierutdanningen må ruste fremtidige vernepleiere bedre enn i dag for å kunne skape seksualvennlige miljøer. Fokuset på seksualitet under vernepleierutdanningen gis lite tid. Mine medstudenter og jeg var blant de heldige som fikk to tverrfaglige dager med seminar om overgrep og seksualitet med mål om å kunne forebygge overgrep mot barn. Innlederen, Margrethe Wiede Aasland, delte sterke historier om det profesjonelle møtet med seksualitet og overgrep. Dette var av høy kvalitet og berørte oss. Samtidig var seminaret fokusert mot barn generelt og gikk ikke inn på tematikken vedrørende mennesker i ulike aldere og med funksjonsnedsettelser. Vi hadde trengt å få lære om hvordan vi kan møte seksualitet og overgrep i en profesjonell setting ut fra spesialiseringen i vår utdanning dersom vi skal føle oss trygge på å møte dette når vi går ut i yrkeslivet.
En av vernepleierens største brukergrupper er mennesker med psykisk utviklingshemming. Mange mennesker med utviklingshemming forgriper seg på andre brukere. De kan ikke noe om grensesetting. De tror at det de gjør er greit. For å forebygge seksuelle overgrep var Aasland sitt beste råd å normalisere seksualitet gjennom at de ansatte snakker om følelser, og hvordan man oppfører seg mot andre. Vi har også blitt introdusert til www.helsekompetanse.no og e-læringskurset «Seksuelle overgrep. Forebygging, rutiner og hjelpetiltak» som er et verktøy for å håndtere og forebygge overgrep. Første og kanskje viktigste leksjonen er: «Et seksualvennlig miljø er en viktig faktor for å forebygge overgrep». Det er positivt at vi har et slikt kurs på nettet. Men om vi kun får informasjon om at det finnes e-læringskurs som vi kan oppsøke om vi ønsker mer informasjon, er jeg bekymret for at mange ikke får den opplæringen de har behov for. Vi bør sikre at studentene tilegner seg den nødvendige kunnskapen til å kunne forebygge og håndtere overgrep gjennom forelesninger, praktiske oppgaver og prøver i utdanningen.
Vi i FO-Studentene ønsker mer helhetlig, gjennomarbeidet og omfattende opplæring om seksualitet på vernepleierutdanningene. Pensum, brukererfaringer og spesialiserte foredragsholdere kan gi studentene de verktøyene og den kunnskapen de trenger for å bidra til å skape seksualvennlige miljøer i tjenestene de skal jobbe i. Med innføringen av nye nasjonale retningslinjer for vernepleierutdanningene, åpnes det for stor autonomi til hver utdanningsinstitusjon om hvordan de ivaretar at studentene får kunnskap om seksualitet. Vi ser på dette som en anledning til å bli bedre og håper utdanningsinstitusjonene griper anledningen.
For det er ikke usikkerhet og ansvarsfraskrivelse som lærer meg hvordan jeg skal bidra til et seksualvennlig miljø der jeg jobber. Når jeg spør mine lærere, veiledere og kollegaer om hvordan jeg skal håndtere at en brukers seksuelle atferd, ønsker jeg å bli møtt på en måte som gjør at jeg selv lærer å vise åpenhet og annerkjennelse overfor brukerne. Det er menneskelig å være kåt og å elske, og mennesker med utviklingshemming er først og fremst mennesker.