Hvordan reflektere over praksis?

Hva slags situasjoner påkaller etisk refleksjon?

Det er ikke alle vanskelige situasjoner i praksis som det er nødvendig eller hensiktsmessig å gjøre til gjenstand for en mer systematisk etisk refleksjon. Mye av det som utfordrer oss i praksis, kan sies å være moralske utfordringer. I disse situasjonene kan vi ha klare forestillinger om hva som er en riktig handling eller framgangsmåte, men det er av ulike grunner vanskelig for oss å gjøre det vi mener er rett. Da vil det viktigste være å se nærmere på det som hindrer oss i å gjøre det rette, enten dette er indre motstand hos oss selv, eller ytre begrensninger. Kan vi søke støtte hos andre? Kan vi endre noe på rammevilkårene?

En mer systematisk etisk refleksjon er viktigst og mest velegnet i situasjoner som representerer etiske utfordringer. Det vil si situasjoner der vi er reelt usikre på hva som er den beste veien videre. Noen av disse situasjonene kan vi også kalle etiske dilemmaer. I et ekte dilemma kolliderer ulike verdier som vi som profesjonelle er forpliktet til å ivareta. Det vil si at vi bryter med én verdi når vi ivaretar en annen, som f.eks. ved bruk av tvang, eller en omsorgsovertakelse som foreldrene er imot. Det kan i visse situasjoner være nødvendig å bruke makt og tvang for å forebygge skade, men tvangsbruk er ikke forenlig med å ivareta den andres integritet. Vi er nødt til å finne ut hva som skal veie tyngst i den aktuelle situasjonen vi står overfor. At noe framstår som et valg mellom onder, betyr ikke at det er likegyldig hva slags valg vi tar, og hvordan det begrunnes.

I situasjoner der vi er usikre på hva vi skal legge mest og minst vekt på, vil en grundig etisk refleksjon kunne bidra til å trygge valget. Dette er selvsagt ikke mulig i situasjoner der det må handles raskt. Jo flere kompliserte situasjoner vi tidligere har drøftet og reflektert over, jo bedre rustet vil vi imidlertid være til å møte nye situasjoner som likner. Etisk refleksjon kan bidra til å skjerpe blikk og hørsel for detaljer, slik at vi lettere kan fange opp og ta hensyn til viktige nyanser også i situasjoner der vi må handle mer akutt.

I sjekklisten under, fins det noen spørsmål som det erfaringsmessig er viktig å ta stilling til i etisk utfordrende situasjoner. Spørsmålene er informert og inspirert av ulike etiske teorier og tradisjoner som aldri kan reindyrkes i praktisk etisk arbeid, men som sammen bidrar med viktige perspektiver til den etiske refleksjonen. Noen ganger vil situasjoner framstå som avklart allerede etter de innledende spørsmålene, andre ganger kan det være avgjørende å arbeide seg gjennom alle.
 

Sjekkliste for etisk refleksjon
 

1. Hvem bør være med i avgjørelsesprosessen?

Det første spørsmålet som må besvares når det skal besluttes noe i en etisk utfordrende situasjon, er hvem det er viktig å ha med i drøftingen av handlingsmuligheter. Hvem er det som blir berørt av avgjørelsen som skal tas? Hvem sine ønsker og interesser er det viktig å lytte til og gå i dialog med? Hvem er det som har viktig informasjon eller erfaring som kan belyse situasjonen?

Det neste spørsmålet er hvordan det kan tilrettelegges best mulig for at det skal kunne finne sted en ekte dialog. Profesjonelle vil ofte inneha maktmidler i en situasjon som utfordrer idealet om jevnbyrdighet i samtale med brukere. Brukere kan ønske å beskytte seg, og noen kan også ha problemer med å uttrykke ønskene sine. Det kan derfor være en viktig oppgave for profesjonelle å aktivt etterspørre og utforske de(n) andres forståelse og ønsker. Jo mer fordomsfri, åpen og interessert den profesjonelle framstår, jo større er sannsynligheten for at den andre sier noe om det som ligger hen på hjertet. Den profesjonelle må også kunne være åpen om egen usikkerhet, og gjøre det klart at de(n) andres synspunkter er avgjørende for at det skal kunne tas en best mulig beslutning.

 

2. Hva er problemet?

Dette spørsmålet kan det være viktig å bruke god tid på. Uenighet og konflikter kan like gjerne ha sitt opphav i dette spørsmålet som spørsmålet om hva vi bør gjøre. Kanskje tar vi for ofte for gitt at vi er enige om hva som er problemet; at det er noe som gir seg av de ytre kjensgjerningene, mens utfordringen er å bli enige om hva som er den riktige løsningen eller handlingen. En situasjon kan imidlertid alltid oppfattes og beskrives på mer enn én måte. Vi har ulikt blikk på verden, fordi ulike erfaringer og verdier påvirker hva vi ser, og overser. Der noen ser omsorgssvikt, ser andre kun et liv etter litt andre normer enn majoritetens. Der noen ser tvangsbruk som overgrep, ser andre det som nødvendig helsehjelp. Det er et spørsmål om hva en legger merke til i situasjonen, og hva en legger mest og minst vekt på.

Spørsmålet om hva som er problemet, dreier seg om å avklare hva som er de involvertes oppfatning av situasjonen. Hvordan vil de ulike berørte beskrive situasjonen og det som er vanskelig? Er det mulig å nærme seg en felles forståelse ved å dele det den enkelte ser? For å kunne kartlegge en situasjon best mulig, er det viktig å spørre seg hva vi egentlig vet om situasjonen. Hva er de såkalte kjensgjerningene? Hva er det som er skjedd, gjort, sagt? Hvis en kan enes om dette, kan det være lettere å diskutere de mulige fortolkningene av kjensgjerningene, som ofte vil variere mer.

Like viktig som å prøve å avklare hva vi vet om den aktuelle situasjonen, er det å spørre om det er noe vi burde vite mer om. Er det noen flere vi burde ha snakket med? Er det noe som er uklart? Ville noen flere opplysninger kunne gjøre en forskjell for vurderingen av hva som er problemet?
 

3. Hva er viktig for de berørte?

Sosialt arbeid er basert på forpliktende verdier. En av de grunnleggende verdiene er å respektere den andres integritet og verdier. Når det skal tas stilling til en utfordrende situasjon i praksis, er det derfor avgjørende å identifisere de verdiene som står på spill i den aktuelle situasjonen. Menneskers verdier kan vi komme i kontakt med ved å spørre hva som er viktig for vedkommende. Hva ønsker de(n) andre å ivareta/oppnå/unngå? Det samme spørsmålet kan stilles til den profesjonelle. Det er imidlertid viktig å stille et tilleggsspørsmål: Kan det vi ønsker å oppnå eller unngå, begrunnes faglig og/eller etisk? Eller er det et uttrykk for det som kalles våre «skjulte verdier»; f.eks. et ubehag vi ønsker å unngå, eller en personlig anerkjennelse vi vil oppnå? De eneste verdiene det kan forsvares å ta hensyn til hos profesjonelle, er de som kan begrunnes faglig og/eller yrkesetisk. De såkalte «skjulte verdiene» er imidlertid også ofte virksomme. Det er derfor det er viktig å stille et kontrollspørsmål til seg selv som profesjonell, slik at disse kan avdekkes og settes i parentes.

I sosialt arbeid er det brukernes liv det dreier seg om. I de fleste situasjoner vil det også være de som vet best hva som kan gjøre livet deres bedre og verre. Profesjonelle har imidlertid noen rammevilkår å forholde seg til. I utfordrende etiske situasjoner går det derfor sjelden en direkte vei fra identifisering av brukernes verdier og ønsker til et opplagt handlingsalternativ.
 

4. Er det noen rettigheter vi er forpliktet til å ivareta?

Sosialt arbeid er formålsstyrt, og vi kommer derfor aldri unna spørsmålet om hvilke konsekvenser de ulike handlingsalternativene kan få. Når brukerne selv ikke kan gi uttrykk for sine ønsker, er det ekstra viktig å tenke grundig igjennom mulige konsekvenser. Hva er det som kan bringe oss nærmest målet om å bedre levekårene for den aktuelle brukeren eller brukerne? Det kan være flere som berøres av den beslutningen som skal tas, både direkte og mer indirekte. Et sentralt spørsmål er om den beslutningen som tas i en enkelt situasjon, også bør få betydning for andre i tilsvarende situasjoner, for å unngå urimelig forskjellsbehandling. Skapes det en slags presedens, og er dette noe vi i tilfelle kan forsvare? Eller er det særskilte trekk ved den aktuelle situasjonen som gjør at vi kan forsvare beslutningen som et engangstilfelle?

Når vi skal ta stilling til konsekvenser, må vi ta med i betraktningen både de mulige positive og negative, de kortsiktige og de mer langsiktige. Det vil alltid hefte usikkerhet ved det å forutse konsekvenser, fordi vi aldri kan kontrollere ytre hendelser, og personer kan reagere forskjellig på samme type tiltak eller atferd. Vi kan aldri generalisere fra tidligere erfaringer og være sikret suksess i en ny situasjon. Samtidig er det nettopp tidligere erfaringer vi må gå ut fra, og kombinere disse med det vi har av kunnskap om den nye situasjonen. Vi vet noe om hva som kan forårsake skade, og om grunnleggende behov. Vi vet at mennesker generelt misliker å få sin vilje overprøvd, og setter pris på interesse fra andre. At det er vanskelig å forutse konsekvenser, betyr ikke at vi kan la være å prøve. Men vi må beholde en åpenhet for at vi kan ta feil, og for at brukernes verdier og ønsker i noen situasjoner kan veie tyngre enn mulige negative konsekvenser av å innfri disse.

5. Hva bør gjøres? Eller: Hvordan skal vi gå fram?

Når verdier, rettigheter og konsekvenser er klarlagt best mulig, gjenstår spørsmålet om hva som nå bør gjøres. Det fins imidlertid en fallgruve knyttet til dette spørsmålet. Noen etiske refleksjonsmodeller legger opp til å finne fram til handlingsalternativer av typen; skal vi gjøre A eller B? Skal vi gripe inn eller la være? Bruke tvang eller la vedkommende fortsette med atferden? Innvilge stønad eller ikke? Denne typen spørsmål kan være viktige i en grovsortering av handlingsalternativer. Det er imidlertid like viktig å reflektere over hvordan noe bør gjøres, som hva.

Skal profesjonelle kunne være til hjelp for andre, er tillit avgjørende. Profesjonelle kan imidlertid skape mistillit gjennom sin måte å være på, og det som signaliseres av holdninger. Det kan være arroganse, mistro, fordømmelse, undervurdering, manglende interesse og respons, invadering eller annet. Måten noe sies eller gjøres på av profesjonelle, kan oppleves vel så respektløst eller krenkende av brukere som selve vedtaket eller tiltaket, så lenge dette framstår som forståelig for brukeren. Skal vi unngå å vekke mistillit, må spørsmålet om hvordan vi skal si eller gjøre noe, også vies oppmerksomhet.

Hvordan-spørsmålet er også helt sentralt ved etiske dilemma. Hvis det i en konkret situasjon f.eks. konkluderes med at det må gis næring ved tvang til en svært avmagret jente med anorexi, fordi det å redde liv må veie tyngre enn hennes autonomi, er ikke utfordringen løst av den grunn. Selv om respekten for den andres autonomi og integritet ikke anses som den mest tungtveiende verdien i den aktuelle situasjonen, er det like fullt en sentral verdi som en er forpliktet til å ivareta i størst mulig grad. Spørsmålet er hvordan dette best kan gjøres. Hvordan kan tvangsbruken bli minst mulig inngripende? Hvordan kan jentas autonomi styrkes på andre områder, så hun fortsatt opplever å ha mest mulig kontroll over eget liv? Også spørsmålet om hvordan vi bør gå fram, kan det altså være verdt å dvele ved.

Lenke til refleksjonsmodell(er)