Når vi bruker case for å drøfte etiske utfordringer, må vi være bevisst på at dette er noe annet enn å bruke beskrivelser av selvopplevde situasjoner. Når noen forteller fra det de selv har vært med på, vet vi hvem sitt perspektiv det fortelles fra, og hvilke begrensninger dette kan medføre.

En case kan framstå som mer nøytral eller objektiv, fordi det ikke framgår hvem som er fortelleren. Derfor er det ekstra viktig å stille noen kritiske spørsmål til case; spørsmål som prinsipielt bør stilles til alle fortellinger:

• Hvem sitt perspektiv blir situasjonen fortalt fra?
• Hva kunne andre berørtes perspektiv ha tilført?
• Hva er faktiske opplysninger/kjensgjerninger, og hva er fortolkninger?
• Hvilke føringer legges for leserens/tilhørerens fortolkning gjennom ordvalg?

Det er også en annen vesentlig forskjell mellom case og beskrivelser av selvopplevde situasjoner. Case er ofte knappe i formen og står derfor alltid i fare for å forenkle eller lage stereotypier av utfordringer som vil være mer komplekse i det virkelige liv.

Når vi diskuterer reelle situasjoner med en som selv har vært der, kan vi få vedkommende til å utfylle beskrivelsen og gjøre rede for detaljer og nyanser, reaksjoner og atmosfære, som sjelden får plass i en case, men som kan gjøre en forskjell for hvordan vi vurderer handlingsalternativer i den aktuelle situasjonen. 

Bruker vi case som utgangspunkt for etisk refleksjon, er det derfor viktig at vi ikke har som mål å konkludere med hva som er rett å gjøre. Bestemmer vi oss for et handlingsalternativ basert på knappe opplysninger, vil dette ofte skje på sviktende grunnlag.

En case kan imidlertid være et sted å starte for å identifisere etiske utfordringer. Det kan også være en viktig øvelse å lære seg å stille noen spørsmål til knappe situasjonsbeskrivelser - som vi også kan møte på i det virkelige liv: 

• Hva er det vi må vite mer om for å foreta en forsvarlig vurdering? 
• Hvilke typer opplysninger vil kunne gjøre en forskjell for vurderingen?