FOrskerportrett: Bruer og barrierer. Om støtte i overgangen til voksenlivet for unge i barnevernet som har erfaring med funksjonshemming

Publisert 14 april, 2025

Ingri-Hanne Brænne Bennwik forsker på støtte i overgangen til voksenlivet for unge i barnevernet som […]

Ingri-Hanne Brænne Bennwik forsker på støtte i overgangen til voksenlivet for unge i barnevernet som har erfaring med funksjonshemming. Dette skal hun snakke mer om på FOrskerfrokosten 6. mai.

Bli bedre kjent med Ingri-Hanne i månedens FOrskerportrett her:

Hvem er du?

Eg er sosionom i «bunn og på topp». Det vil seie at eg har studert sosialt arbeid på bachelor-, master- og doktorgradsnivå. I tillegg har eg kortare utdanningar i offentleg rett, kristendom og menighetsfag, og mykje anna smått og godt. Eg er heilt enkelt over middels glad i å studere. Eg har praktisk arbeidserfaring frå psykisk helsearbeid i spesialisthelsetenesta, frå arbeid i sosialtenesta i Oslo, frå jobb som nestleiar i FO og frå forsking- og undervisingsarbeid både i Norge og i utlandet. No er eg førsteamanuensis på VID vitenskapelige høgskole i Oslo, der eg fremst jobbar med masterutdanningane i sosialt arbeid, barnevern og barnevernsarbeid.

Hva forsker du på?

Eg har vore inne i relativt ulike forskingsprosjekt gjennom åra, men fleirparten har vore retta mot sosiale tenester i NAV og oppfølging av dei eldste ungdommane i barnevernet. Doktorgradsprosjektet mitt som eg skal snakke meir om i FOrskarfrukosten, handlar om ettervern for unge som har hatt barnevernstiltak i oppveksten og som har funksjonsnedsetting.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?

Eg blei overraska over at gruppa av unge med doble erfaringar av barnevern og funksjonsnedsetting er så mykje større enn eg først var klar over. Eg syns også det var rart at denne gruppa av unge ser ut til å gå under radar i mykje av barnevernet sitt arbeid med ettervern. Vidare vart eg overraska over kor utruleg mykje dei unge i min studie hadde klart sjølve i tidleg alder. Dei hadde oftast vore åleine om å etablere kontakt med vaksentenestene, dei hadde lært seg om lovverk og tenestestrukturar, dei hadde gått igjennom tunge terapiløp, dei hadde engasjert seg for andre unge i barnevernet og mykje meir. Dette er unge som ofte blir kategorisert som sårbare, og kanskje er dei det. Men dei er også kompetente, uthaldande, og svært modige.

Hva håper du forskningen din kan bidra til?

Eg håpar denne gruppa av unge skal få meir merksemd både i politikken, i forsking og i praktisk ettervernsarbeid. Eg er særleg opptatt av at vi må rette meir merksemd kring rettane dei unge har til støtte og tilrettelegging, både etter barnevernlova og etter CRPD. Eg håpar også at studien kanskje kan medverke til at barnevernet tar betre høgde for funksjonsmangfaldet som er både blant yngre barn og dei eldste ungdommane i barnevernet.

Har du har noen råd til FO om hvordan jobbe politisk med dette feltet?

Eg trur FO kan gjere ein viktig jobb for denne gruppa av unge gjennom å byrje å omtale den. Når FO t.d. skriv høyringar om ettervern, ja då må ein hugse at det truleg er mellom 25-50% av dei unge i ettervernsalder som har funksjonsnedsettingar. Målet må vere å utforme politikk som støttar barnevernet sin praksis slik at denne gruppa av unge blir sett, og at tiltaka er tilrettelagde for det reelle funksjonsmangfaldet blant unge i ettervern.
Eg drøymer om at FO arrangerer møte med både barne- og familieministeren og kultur- og likestillingsministeren, slik at desse blir klar over at andelen med funksjonsnedsetting i barnevernet er så mykje høgre enn i den generelle barne- og ungdomspopulasjonen. Håpet er at ministrane då skal engasjere seg i korleis vi som samfunn betre kan støtte overgangen til vaksenlivet for denne gruppa av unge. Kanskje kan FO gjere noko slikt saman med Barneombodet, LFB, Fosterhjemsforeningen og Organisasjonen for barnevernsforeldre. Alle desse veit noko om kvar skoen trykker – utan at dei kanskje brukar ord som funksjonsnedsetting eller funksjonshinder.
Ungdommane som har vore med i mi forsking er i alle delar av samfunnet. Difor håpar eg at FO vil halde fram med å trekkje fram funksjonshinder som eit gjennomgåande tema i all politikk. Nokre gongar fryktar eg at funksjonshinder blir forstått som eit særområde som vernepleiarane må ordne opp i. Men eit inkluderande samfunn er eit samfunn som er tilrettelagt for funksjonsmangfald på alle område. Sjølv er eg flau over at eg som sosionom måtte jobbe i snart 25 år, før eg forstod at sosialt arbeid også inkludere funksjonsnedsetting som diskrimineringsgrunnlag, saman med etnisitet, kjønn, religion/livssyn, kjønnsidentitet, kjønnsuttryk, seksuell orientering og alder. Arbeid mot funksjonshinder er altså ikkje eit «spesialistfelt», men noko vi alle må vere saman om å motverke.
Eg meiner at FO må jobbe for at barnevernet skal tilsette fleire vernepleiarar. Dette er ikkje på grunn av at vernepleiarane har helsekompetanse, sjølv om den er «bra å ha». Snarare meiner eg at vernepleiarane har ein særleg viktig kunnskap om korleis samfunnet betre kan utformast for å lage plass til alle. Vernepleiarane kan med andre ord medvirke til ei universell utforming av barnevernet.
Eg vil at FO skal jobbe for at dei andre FO-profesjonane har grunnleggande kunnskap om funksjonsnedsetting og funksjonshunder gjennom å gjere dette til tema i alle BSV-utdanningane. Særleg vil eg argumentere for at vi treng perspektiv som ser funksjonshinder som eit strukturelt og relasjonelt problem, snarare enn eit individuelt og medisinsk problem, og som rettar merksemd mot menneskerettar, inkludering og tilrettelegging.

Meld deg på webinaret her

Se tidligere sendinger