Ikke alltid best med egen bolig

Sosionom Ingeborg Gabrielsen er kritisk til at Velferdsetaten legger ned institusjoner i et for raskt tempo.

Institusjoner legges ned, og botilbudet til mennesker i sårbare livssituasjoner avhenger i større grad av tilbudet i bydelen de sogner til. Det er ikke alltid godt nok, mener Ingeborg Gabrielsen.

Tekst: Maren Simonsen/NewsLab Foto: Simen Øvergaard/NewsLab

Når er du ute av døra om morgenen?
– Heldigvis for meg som er B-menneske, har vi fleksitid på jobben, men jeg er alltid ute av døra rundt åtte, og alltid på plass før ni.

Foretrekker du åpent landskap eller lukket dør?
– Jeg liker at det er åpent, men da må det være stillerom der jeg kan trekke meg tilbake og ta telefonsamtaler. Nå deler jeg kontor med en annen, men vi liker å holde døra åpen, så folk kan komme innom og spørre om ting.

Hva er høydepunktet i løpet av arbeidsdagen?
– Med ungdommene jeg jobber med kan bitte små skritt av mestring være nok.

Hva var det som fikk deg til å bli sosionom?
– Det var litt tilfeldig. Jeg hadde egentlig en plan om å bli veterinær, men da måtte man ha over seks i snitt, og det fristet ikke å ta opp fag. Først begynte jeg på Matnat på Universitetet i Oslo, men en venninne av meg skulle bli barnevernspedagog, og det hørtes spennende ut. Dessuten liker jeg å jobbe med mennesker. Så da begynte jeg på sosionomutdanningen i Stavanger istedenfor, og har ikke angret.

Hvilke egenskaper kommer godt med i jobben din?
– Det aller viktigste i jobben min er å skape gode relasjoner, det er helt nødvendig for å komme noen vei. For å få til det må man møte folk på en respektfull måte, være god til å lytte, og gi av seg selv. I tillegg er humor viktig!

I artikkelserien «I døra til» blir du bedre kjent med våre fantastiske tillitsvalgte.

Ingeborg Gabrielsen (49) er utdannet sosionom og jobber i Ungbo, et tiltak i Oslo kommune for unge voksne i sårbare livssituasjoner, som av ulike grunner ikke kan bo med familie eller finne bolig på det private markedet. Hun er 40 prosent frikjøpt som hovedtillitsvalgt for FO.

Hva får opp humøret hvis du har hatt en tøff dag på jobb?
– Mange som jobber i Velferdsetaten er utsatt for det som kalles sekundærtraumatisering. Man hører mange forferdelige historier, og sekundærtraumatisering er når man blir traumatisert av andres traumer. En fin måte å forebygge det på er et godt arbeidsmiljø med mulighet for debrief. Hjemme trenger jeg «feel good», og ser heller en hyggelig serie enn krim.

Hva er folk nysgjerrige på rundt jobben din?
– Når jeg forteller hva jeg jobber med, blir mange imponerte og sier: «Å, det må være givende!» Etter pandemien har det vært mer fokus på at mange unge sliter med utenforskap og psykiske utfordringer, og ettersom alle har vært unge en gang, og vet at presset på unge i dag er stort, er yrket mitt noe alle kan relatere til.

Hvorfor er du tillitsvalgt?
– Folk står ikke i kø for å bli tillitsvalgt, men vervet er en god mulighet til å være med å påvirke prosesser på arbeidsplassen sin. Jeg synes det er viktig å ha plasstillitsvalgte på alle arbeidsplasser, og startet selv som det da jeg begynte i Rusmiddeletaten i 2007, som i dag er en del av Velferdsetaten.

Hva er det beste med å være hovedtillitsvalgt?
– At jeg får være med på drøftinger som omhandler prosesser i hele etaten. FO er dessuten en av tre fagforeninger som har fast plass i Arbeidsmiljø- og medbestemmelsesutvalget. Jeg opplever at vi hovedtillitsvalgte og hovedverneombud samarbeider godt og at dialogen med ledelsen i etaten er god.

– Fordelen med å være hovedtillitsvalgt er at man slipper å gå i linje, som det heter. Jeg kan ta direkte kontakt med ledere på alle nivåer. Dermed har hovedtillitsvalgte en enklere vei til å få svar på spørsmål og melde fra om ting.

– Velferdsetaten er en etat i stadig endring og det er politiske føringer på hva som skal være våre kjerneoppgaver. Dette fører til stadige omorganiseringer, mandatsendringer og innimellom nedleggelse av institusjoner og tiltak. Hvis vi får til gode prosesser der både ansatte og brukere føler seg godt ivaretatt, har vi lykkes. Det er også viktig å evaluere prosessene, slik at man kan lære av hva som fungerte bra og hva som kan bli bedre.

Hva brenner du for?
– Veldig mye. Siden jeg jobber med unge som sliter psykisk, ser jeg hvor vanskelig det kan være å få hjelp. Terskelen i psykiatrien er altfor høy. Det er for vanskelig å komme inn på DPS. Dersom man ikke klarer å møte opp til poliklinisk behandling, anses man fort som ikke motivert. Dersom brukeren selv innser at det er behov for innleggelse og alle vi i hjelpeapparatet rundt støtter dette, er veien lang å gå. Det koster mye å bygge opp antall døgnplasser i psykiatrien, men det koster også samfunnet veldig mye hvis det fører til at mange faller utenfor.

– Velferdsetaten reduserer antall institusjonsplasser kraftig, men da må jo noen andre gi et godt tilbud. Botilbudet for psykisk syke og rusavhengige går fra å være byomfattende til å avhenge av bydelen de sogner til. Mange bydeler har ikke ting på plass ennå. I Ungbo ser vi også store forskjeller mellom bydelene i utregning av sosialhjelp. De som får tilbud om bolig i Ungbo trenger ofte støtte til etablering som skal dekke alt av innbo. Noen får innvilget 10.000 kroner, mens andre får innvilget hva det i realiteten koster. Noen bydeler mener at en ungdom som bor alene ikke har like mange utgifter som en enslig voksen og opererer med en egen ungdomssats.

– De som sitter og bestemmer hvor mye penger vi skal få, har ofte ikke møtt dem vi jobber med. Velferdsetaten bygger ned institusjonsplasser fordi de tror at det beste for alle er å bo for seg selv, men egen bolig er ikke det beste for alle. Det er mange som er redde og kan isolere seg helt hvis de bor alene.

Hva kunne gjort hverdagen lettere for sosialarbeidere?
– At sosialarbeidere blir mer verdsatt. Det er stort fokus på helse for tiden, og etaten ansetter mange sykepleiere, men glemmer at sosialarbeiderne er svært viktige i denne sektoren. Mange har sammensatte problemer og sosialarbeidere er gode på å se helheten. Man bør verdsette de ulike yrkesgruppene likt for å danne et godt tverrfaglig samarbeid.

Hva er du stolt av å ha fått til som hovedtillitsvalgt?
– Flere steder har deltidsansatte gått flere lønnstrinn ned når de tar ekstravakter. Dette har vi jobbet lenge for å endre. Man skulle tro det var en enkel sak, men det har det ikke vært. Vi har samarbeidet godt med andre hovedtillitsvalgte fra andre organisasjoner, og fikk det endelig til. Det er jeg veldig fornøyd med!

– Jeg er også fornøyd med hvordan vi har klart å ivareta ansatte og beboere når institusjoner bygges ned. Selv om ansatte får ny jobb i velferdsetaten, kan det være tøft for mange å miste arbeidsplassen sin. Vi er alltid med på sånne prosesser og det er fint å få være med å gjøre det så godt som mulig for dem det gjelder. Det synes jeg vi får til.

Hvordan kobler du av når arbeidsdagen er slutt?
– Trener, og er med venner eller familie. I Ungbo gjør vi ofte sosiale ting sammen utenfor arbeidstid, det er veldig hyggelig.

Helt til slutt: Hvem drømmer du om at skal banke på døra di?
– Med tanke på at jeg er opptatt av ruspolitikk og psykisk helse, kunne gjerne helse- og omsorgsministeren kommet en tur innom Ungbo, så jeg kunne fortalt hvor viktig det er å ha gode byomfattende tilbud.