FOrskerportrett: Sosialt arbeid og heimlause EU migrantar: Migrasjonskontroll gjennom velferdspolitikk og velferdstenester i Norge

Sosionom og høgskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole Turid Misje har kjent på ubehaget over hvor lite hun kunne gjøre i møte med migranter med få rettigheter i den norske velferdsstaten. Nå håper hun problematikken blir satt på dagsordenen.

Tekst: Veronika Søum/NewsLab Foto: Jan Tore Eriksen/NewsLab

FOrsker: Sosionom og antropolog Turid Misje (49) forsker på sosialarbeideres møter med hjemløse migranter fra EU. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokost 3. oktober.

Hvem er du?
– Jeg er sosionom og antropolog, med hovedfag i antropologi og en tverrfaglig doktorgrad i verdier og profesjonell praksis ved VID vitenskapelige høgskole. Nå underviser jeg ved fakultet for sosialfag ved VID, både på bachelor- og masterprogrammene våre.

Hva forsker du på?
– Jeg forsker på hvordan tilgangen til velferdstjenester i økende grad blir brukt som et innvandringspolitisk virkemiddel, og særlig hvordan sosialarbeidere blir vikla inn i en subtil form for innvandringskontroll, fordi sosialt arbeid i vår norske kontekst er så nært knytta til velferdsstaten og dens tilbud og tjenester.

Hjemløse migranter fra EU, uten noen formell tilknytning til arbeidsmarkedet eller Norge for øvrig, har lov til å være her i tre måneder, men de har svært begrensede rettigheter til offentlige velferdsgoder. Jeg har gjort et langvarig feltarbeid fra august i 2017 til juni 2018, der jeg primært tilbrakte tid på ulike lavterskeltiltak som blir drevet av ideelle organisasjoner, og fulgte migranter mens de beveget seg mellom disse tiltakene, og i møte med helsevesenet og NAV. I tillegg har jeg gjort 56 intervjuer med sosialarbeidere og migranter.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Det meste overraskende, og som jeg hadde tenkt lite på i forkant, er at siden migrantene er så avhengige av tiltakene de ideelle organisasjonene driver for å få dekket grunnleggende behov, så blir disse tiltakenes åpningstider og husregler veldig styrende for migrantenes hverdagsliv i Oslo. Jeg ble særlig opptatt av hvor travel en dag kan være når man skal få tid til å dusje, spise, vaske klær og nå diverse åpningstider. Dette ble jeg først oppmerksom på da jeg fikk følge en mann som brukte de fleste tilbud som er tilgjengelige for hjemløse EU-migranter i Oslo. For å rekke alle tilbudene, og tigge litt innimellom for å sende penger hjem til familien, måtte han gi avkall på å sove innendørs den natta, for han rakk ikke akuttovernattingen før dørene stengte. Jeg oppfatta det som et veldig travelt liv, og at sosialarbeidere som jobber ved de enkelte tiltakene ikke nødvendigvis ser hvordan systemet, eller lappeteppet, av tiltak fungerer som helhet.

Noe annet som ble veldig tydelig for meg, er hvor oppdratt sosialarbeidere i Norge er til å jobbe innenfor velferdsstatens rammer. Det er lett å bli faglig forvirret og usikker når du ikke kan ta i bruk de redskapene som velferdsstaten har å tilby, som tilgang til økonomisk bistand eller midlertidig bosted, i møte med mennesker som lever svært prekære liv.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Det er viktig for fagutviklingen i sosialt arbeid. Sosialt arbeid er en profesjon med lange historiske røtter i Norge, men et ungt akademisk fag. Men det finnes fallgruver, særlig knyttet til at man kan ha svært like «briller» som de man forsker på. Det mener jeg kan skygge for innsikt, at det er ting du glemmer å spørre om eller tar for gitt. Derfor er det verdifullt at både folk med sosialfaglig bakgrunn og de fra andre disipliner forsker på sosialfaglige temaer.

Hvordan begynte du å interessere deg for fagområdet ditt?
– Jeg var ansatt ved Pro Senteret, Oslo kommunes tiltak for personer med prostitusjonserfaring og et nasjonalt kompetansesenter på prostitusjonsfeltet, i 15 år. De siste ti årene jobba jeg mye med mennesker som hadde en oppholdsstatus som gjorde at de ikke hadde tilgang på offentlige velferdstjenester. Jeg opplevde ofte et ubehag i min profesjonelle rolle i møte med disse menneskene. Ofte ble jeg motvillig en slags migrasjonskontrollør, ved å begrense tilgangen deres til offentlige velferdstjenester. Det sto i strid til det jeg oppfattet var min rolle som sosialarbeider, og jeg ble interessert i å utforske dette mer.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– Folk vet kanskje ikke at det faktisk er folk i Norge som ikke har tilgang på offentlige velferdstjenester. Folk som må sove ute, fordi de ikke har noe annet sted å være, eller at det ikke er nok plasser ved akuttovernattingene de ideelle organisasjonene driver. Den kunnskapen mangler hos mange.

Så har forskningen min vist at en del sosialarbeidere tenker at det ikke er del av vårt mandat å jobbe med mennesker som ikke omfattes av offentlige velferdsgoder, fordi vi ofte jobber på vegne av velferdsstaten. Det tenker jeg er en kraftig misforståelse. Om vi ser til den globale definisjonen av og mandatet til sosialt arbeid, så definerer vi oss som en menneskerettighetsprofesjon som jobber for sosial rettferdighet og inkludering av alle mennesker. Mandatet til sosialt arbeid omfatter ikke bare de som tilhører velferdsstaten.

Hva håper du prosjektet ditt kan bidra til?
– Den overordnede ambisjonen er å sette temaet på dagsordenen og adressere en skjult eller oversett tematikk. Innad i profesjonen er det gjort lite forskning, og jeg vil påstå at FO heller ikke er så på ballen i forhold til denne tematikken.

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
– Relatert til mitt eget fagfelt så er det problematisk å bruke velferdspolitikk- og tjenester som innvandringspolitiske virkemidler – det kan politikerne bli mer utfordra på. Mer overordnet trenger vi en sosialminister, og vi må igjen få på plass et eget sosialdepartement. Sosiale problem fordrer sosiale løsninger. Over mange år har vi sett at svaret på sosiale problemer har vært individrettede problemforståelser og tiltak, eller at sosiale problemer blir forstått som å handle primært om helse. Det sosiale må få langt større fokus.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Migranter med få rettigheter i den norske velferdsstaten er en gruppe vår profesjon skal forholde seg til. Det tilhører vårt mandat å også hjelpe dem.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg har vært medlem siden jeg begynte på sosionomutdannelsen min, altså i snart 30 år. FO er særlig viktig for meg på grunn av det sosialpolitiske engasjementet. Det aspektet opplever jeg ikke at andre fagforeninger har.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– Jeg skulle gjerne sett at FO var på ballen i forhold til sosiale rettigheter for migrantene jeg har forsket på. Foreløpig har det skjedd i alt for liten grad.