FOrskerportrett: Vold i nære relasjoner

Ingunn Studsrød mener barnevernsarbeidere må vite mer om vold i nære relasjoner. I verste fall kan de ufrivillig bidra til å gjøre volden verre.

– Vi må vite at vi også legger til rette for vold

FOrsker: Barnevernspedagog Ingunn Studsrød (59) forsker på vold og forebygging av vold i nære relasjoner. Det skal hun snakke om på FOrskerfrokosten 5. desember.

Hvem er du?
– Jeg er utdanna barnevernspedagog, og jobba noen år med rus- og kriminalomsorg, før jeg begynte ved Universitetet i Stavanger. Jeg har hovedfag i sosialt arbeid fra NTNU og en doktorgrad i spesialpedagogikk. Jeg har videreutdanning i kognitiv atferdsterapi, og har jobba litt i barnevernsfeltet. Nå er jeg professor i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger.

Hva forsker du på?
– Jeg forsker på vold i nære relasjoner. Vi har en stor spørreundersøkelse der vi sammenligner på tvers av land. Jeg har også intervjua kvinner i Norge som har levd med vold tidligere. De snakker om livet etter volden, og hvordan det er å bygge seg opp igjen etterpå.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– At vold kan fortsette så massivt etter samlivsbrudd, og hvor komplekst det er å være mor i en slik kontekst. Å bygge liv med barn i en situasjon med vold, er veldig krevende og krever mye energi. Du må takle mye motstand, men du kan også få mye hjelp.

Vi har intervjuet kvinner i Norge og Polen. Mange i Norge forteller hvor mye tid og krefter som går med på å være i kontakt med det profesjonelle støtteapparatet, og et krevende samarbeid med barnefar. I Polen virker det som om mødrene som regel overtar omsorgen alene, og at det er lite kontakt med faren etterpå. Vi har mye mer likestilt foreldreskap, der vi forventer at fedrene skal ta ansvar, og de vil gjerne også. Men det gjør det ganske komplisert med vold inne i bildet.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Jeg intervjuet tidligere barnevernsbarn og andre som hadde jobba med prosjekt Oppreisning. Barnevernsbarna var voksne, i alderen 27 til 70 år, men hadde opplevd overgrep og omsorgssvikt som barn. De hadde ulike erfaringer med vold og overgrep fra barnevernet til forskjellige epoker. Det var tankevekkende og åpnet øynene mine for voldstematikk.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Det er veldig viktig, det bringer inn nye perspektiver til forskningen. Men det er ikke gitt at det blir god forskning bare av det. Du må også ha forskningsutdanning. Jeg er glad for at flere sosialarbeidere blir forskere, og at vi kan bruke forskningen i utdannings- og praksisfeltet. Vi sosialarbeidere er opptatt av at kunnskapen skal komme brukerne våre til gode og være til nytte.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– Det er en misforståelse at det å ta master- eller doktorgrad gjør at man fjerner seg fra den virkelige verden, og mister den praktiske kompetansen. Både master- og doktorgrader kanvære til praktisk nytte, både teori, tematisk og metodisk er det overføringer til barnevernet. Teoretisk og praktisk kunnskap går hånd i hånd.

Hva håper du forskningen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan bidra til større anerkjennelse for voldsutsatte. Så håper jeg den kan bidra til større bevissthet i tjenestene, og hjelp og forebygging av voldsutsatte. Tjenestene våre kan gjøre det både lettere og verre for brukeren. For vi kan også bidra til å gjøre volden verre, uten at vi mener det.

Ta for eksempel et samlivsbrudd der en mamma lever på hemmelig adresse. Det er fare for liv, men barnet skal ha samvær med far. Tjenestene gjør det dermed mulig for ham å fortsette å utøve vold mot henne i overleveringen. I slike tilfeller kan barnevernsarbeidere eller andre gå imellom og ta den jobben som de ikke kan legge på mammaen.

I andre sammenhenger må vi være flinkere til å hjelpe den voldsutsatte med å samle bevis, hvis for eksempel saken havner i retten. Også må hjelpeapparatet bli bedre på å snakke sammen.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
– Tilby flere phd- og post doc-stillinger, og gi mer støtte til forskning innenfor vårt område, gjerne også flere aksjonsforskningsprosjekter der forskere, praktikere og brukere sammen kan prøve ut nye virkemåter.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Vi bør framsnakke yrkene våre! Vi i barnevernet får mye negativ oppmerksomhet. Både som praktiker og forsker har jeg en utrolig spennende jobb. Jeg tror mange av oss har det. Vi kan bruke mange sider av oss selv.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg er glad for at FO ivaretar rettighetene mine som arbeidstaker, og samtidig har et øye for tjenesten og tjenesteutvikling. Den miksen er verdifull.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– Fortsett med det som er bra, men bidra til bedre arbeidsvilkår i akademia også. Vi trenger høyere lønn. Vi har lang utdanning, som vi skulle fått bedre uttelling for. Midlertidig ansettelse er et annet problem i akademia.