FO-Studentene setter fokus på arbeidslivsinkludering

Å få folk i arbeid, og å holde dem der, har lenge vært et sentralt politisk mål i Norge. Vi har relativt lav arbeidsledighet, men det er likevel noen grupper som står særlig i fare for å havne utenfor arbeidslivet.

Under FO-Studentenes lokallagskonferanse 2020 inviterte vi til en panelsamtale om inkludering i arbeidslivet. Med oss hadde vi Hanne Glemmestad fra FOs ledelse, Shorish Azari fra likestillings- og diskrimineringsombudet, og Johannes Knudsen fra FO-Studentenes sentralstyre.

F.v Shorish Azari (Likestillings- og diskrimineringsombudet), Hanne Glemmestad (FOs forbundsledelse) og Johannes Menzel Knudsen (FO-Studentenes sentralstyre).

Mange faller utenfor

På spørsmål om vi har et inkluderende arbeidsliv i Norge i dag, svarte alle “tja”.

– Vi har veldig mange gode tiltak, og satser høyt på arbeidsinkludering. Samtidig er det for mange som systematisk faller utenfor, sier Azari.

– Norge har tre hovedgrupper som ekskluderes fra dagens arbeidsliv: Unge, personer med nedsatt funksjonsevne og innvandrere, forteller Glemmestad.

Glemmestad er sosionom og har spesialisert innen arbeidsinkludering. Nå er hun også nyvalgt til FOs ledelse. Hun forteller at statistikken for arbeidsledighet skjuler mange som mottar ulike stønader. De regnes ikke som arbeidsledige, men står likevel ikke i arbeid.

Azari viser til at det er mellom 70.000 og 90.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne som er kvalifisert til arbeid, men som ikke får jobb.

– Veien inn i arbeidslivet er for vanskelig for enkelte befolkningsgrupper fordi vi ikke har en likestilt rekrutteringsprosess, mener Azari.

– Mitt inntrykk er at dette handler om fordommer. Arbeidsgivere er mindre positivt innstilt når mennesker som forbindes med utsatte samfunnsgrupper søker jobb hos dem. Dette gjør det vanskeligere for disse menneskene å komme i arbeid. Slik forsterkes igjen fordommene, sier Knudsen.

Emilie Engan Bjørbu, nestleder i FO-Studentene, ledet samtalen.

Hvor ligger ansvaret?

Hva kan vi gjøre for å skape et mer inkluderende arbeidsliv, spør Emilie Engan Bjørbu, som ledet samtalen.

– Man må løfte ansvaret vekk fra individet og over på et systemnivå. Når samfunnsgrupper systematisk skyves ut av arbeidslivet, er ikke dette et ansvar som ligger hos den enkelte, men et samfunnsansvar, mener Knudsen.

– Vi må kvitte oss med antakelsen om at folk ikke vil jobbe, sier Glemmestad. Hun forteller at en slik antakelse oppleves demotiverende og skaper hindre, mens å bli stolt på og stilt krav til skaper motivasjon og overskudd.

Azari sier seg enig med Knudsen og Glemmestad, og legger til at mye av ansvaret for endring ligger hos arbeidsgiverne.

– Vi må ha en styrket aktivitetsplikt hos arbeidsgivere for å unngå at arbeidstakere ikke får jobb på grunn av sammensatt diskriminering. Sammensatt diskriminering er når flere kjennetegn ved en person, gjerne knyttet til fordommer, virker sammen, forteller Azari.

Vi hører mye om den dårlige bemannings- og ressurssituasjonen i helse- og omsorgstjenestene. Mange studenter forventer å bli utbrent når de går ut i arbeidslivet, sier Knudsen fra FO-Studentenes sentralstyre.

Hva er løsningen?

– Organiser deg, sier Azari til jubel fra salen. Han forteller at veien til fagorganisering var lang for han, men da han først organiserte seg forstod han verdien av det. Arbeidsgiver har mye makt over arbeidstakerne sine, og å organisere seg i en fagforening utjevner maktbalansen.

Glemmestad og Knudsen påpeker at de ikke kunne sagt det bedre selv. Samtidig trekker Glemmestad frem at alle deler av samfunnet må gjøre det de kan for å skape et mer inkluderende arbeidsliv.

– Arbeidsgivere må få hjelp til å tørre å ta større risiko i ansettelsesprosessene. Når man først er ansatt, er det tre elementer som bidrar til inkludering på arbeidsplassen: Tilhørighet, autonomi og kompetanse. Målstyring fremmer ikke god arbeidshelse, forteller Glemmestad.

– Som student er det urovekkende at det snakkes så mye om ressursmangel, sykemeldinger og dårlige arbeidsforhold i våre tjenester, sier Knudsen. Han forteller at flere som utdanner seg innen våre profesjoner, forventer å være blant dem som blir utbrent i jobben. Mange er også bekymret for å gå lenge i ufrivillig deltidsarbeid og korte vikariater, og Knudsen roser de kommunene som oppretter vikarpooler for å motvirke nettopp dette. Han mener at bemannings- og ressurssituasjonen er en stor utfordring i våre tjenester, og at en styrking av disse er en viktig del av løsningen.

Azari, Glemmestad og Knudsen avslutter i enighet om at vi fortsatt har en lang vei igjen å gå, men at vi tar mange steg i riktig retning mot et mer inkluderende arbeidsliv.