FOrskerportrett: – Frykten for barnevernet er rasjonell og kompleks

Velferdsviter og førsteamanuensis Ayan Handulle har blitt overrasket over hvor god kjennskap norsk-somaliske familier har til barnevernet.

Tekst: Veronika Søum/NewsLab Foto: Tom Haga

FOrsker: Ayan Handulle (33) forsker på norsk-somaliske foreldres frykt for barnevernet. Det skal hun fortelle mer om under FOrskerfrokosten 5. september.

Hvem er du?
– Jeg er utdannet velferdsviter, og har en mastergrad i sosialt arbeid, samt doktorgrad i samfunnsvitenskap med spesialisering i sosialt arbeid. Jeg har jobbet i NAV som flyktningkonsulent og vanlig saksbehandler, og som miljøterapeut ved et krisesenter for enslige, mindreårige flyktninger på transittmottak. Nå jobber jeg som førsteamanuensis i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger.

Hva forsker du på?
– Avhandlingen min handler om frykten for barnevernet i norsk-somaliske familier, hva den handler om og hva som opprettholder den. Jeg hadde ni måneders feltarbeid. Sju av dem tilbrakte jeg i Oslo, der jeg rett og slett hang rundt i Gamle Oslo fem-seks dager i uka. Jeg var i butikker, på kafeer og i moskeen og snakket med mennesker, og ble etter hvert invitert inn bak lukkede dører, til seminarer, syklubber, fester – til og med en baby shower! Det tok tid å få tillit, men i løpet av de sju månedene snakket jeg med over 100 personer. Jeg kom inn i ulike deler av det norsk-somaliske miljøet, for det er et stort miljø. De to siste månedene hadde jeg feltarbeid i Somalia blant dem som valgte å returnere, og fant ut at det var en norsk-somalisk skole der. Der tilbrakte jeg en god del tid.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– At det er en enorm kunnskap om barnevernet i det norsk-somaliske miljøet. Jeg trodde kanskje det var mangel på forståelse for systemet, men der fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse. Likevel er det mye frykt. Frykten er kompleks, den handler i stor grad om summen av andre faktorer, som sosioøkonomiske forhold, og opplevelse av stigmatisering og rasisme. Middelklassen er målestokken for å bli oppfattet som gode foreldre. Både første- og andregenerasjons innvandrere bruker ulike strategier for å bli oppfattet som gode foreldre, basert på den målestokken. De overkompenserer og er tydelige på at de har en god utdanning, og er veldig «på» på alle arenaer der barna ferdes for å forebygge enhver bekymringsmelding til barnevernet. Det de frykter aller mest er omsorgsovertakelse. De frykter at hvis de kommer i kontakt med barnevernet vil de verken bli hørt, sett eller anerkjent som gode nok foreldre.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Jeg har aldri jobbet i barnevernet, og det er nok både en fordel og ulempe. Fordelen er at jeg kan gå inn i feltet med en genuin nysgjerrighet på hvorfor så mange frykter systemet. Barnevernet er en viktig instans for å hjelpe familier i sårbare situasjoner. Ulempen er at jeg ikke kjenner hvordan det er å jobbe i barnevernet på kroppen. For å kjenne på det, og være innenfor barnevernets fire vegger, tok jeg på meg oppdrag som tolk i en annen kommune enn der jeg gjorde feltarbeid. Der fikk jeg mulighet til å tolke i barnevernssaker, se hvordan det er å sitte i det rommet, hvordan det oppleves for saksbehandlere å gi og for foreldrene å få en vanskelig beskjed.

Hvordan begynte du å interessere deg for fagområdet ditt?
– Det startet under masteren. Det andre året hadde vi noen valgfrie emner, og da valgte jeg et som handlet om barnevern og flerkulturelt arbeid. Jeg ble veldig imponert av foreleseren, nysgjerrig på hva denne frykten handlet om og ville finne ut mer. Derfor valgte jeg å skrive masteroppgave om barnevernet og frykt. Da hadde jeg mye mindre materiale, og intervjuet saksbehandlere og foreldre fra ulike land.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– Barnevernsforskning er ofte inndelt i ulike kategorier: om systemet, saksbehandleres erfaring og foreldreperspektivet. Alle de tre delene er viktige, men jeg savner flere studier fra foreldre og barnas perspektiv når det gjelder migrantforeldre. Noen ganger er forståelsen av hvordan innvandrere forstår barnevernet for tynt, fordi det er gjort for få studier, og studiene tar ofte utgangspunkt i hvordan profesjonsutøveren opplever det.

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan vise at det er en frykt for barnevernet som er veldig rasjonell og kompleks. Vi kan jobbe mot det og avvæpne hva barnevernet er og gjør. I tillegg håper jeg at den kan bidra til en erkjennelse på feltet. Hvis vi skal tilby likeverdige tjenester må vi vite og erkjenne at en del av befolkningen føler seg diskriminert og
stigmatisert. Vi må ha en bevissthet rundt det og ta det på største alvor i møte med minoritetsbefolkningen.

Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
– Når jeg er ute og snakker med folk i praksisfeltet får jeg ofte høre at det er ressursmangel. Hvis vi skal utføre godt barnevern, kunne skape tillit og dialog og redusere frykt, må vi ha tid til det. Vi trenger nok tid.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Vi trenger mye mer kunnskap om dette feltet, og jeg tror vi trenger kunnskap om hvordan folk opplever prosessene våre. Vi må snakke med mennesker gjentatte ganger og bruke tid på å undersøke miljøet nærmere. Vi trenger også forskning som faktisk bruker metode som gjør det mulig å få tak i unike historier, forstå problem og kompleksiteten i faget.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Det er helt naturlig for meg å være FO-medlem med den faglige bakgrunnen min!

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– FO bør løfte fram profesjonen i større grad, både når det kommer til lønn, men også status rundt profesjonen. FO representerer kjempeviktige profesjoner som samfunnet har behov for, og det bør komme fram hvor viktig barnevern og sosialt arbeid er for at samfunnet skal fungere godt.