FOrskerportrett: -Bekymret for at barnevernet blir for snevert
FOrsker: Øivin Christiansen (67) forsker på hvordan utviklingen ser ut for barnevernet i Norge i dag. Har barnevernet blitt snevrere? Det skal han snakke mer om under FOrskerfrokosten 7. mai.
Hvem er du?
– Jeg er utdannet sosionom og jobbet på sosialkontor og i kommunalt barnevern fram til 1992, deretter begynte jeg med undervisning og etter hvert forskning. Nå jobber jeg som forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, RKBU Vest, som er en del av forskningsinstituttet NORCE. Vi har mange oppgaver knyttet til utviklingen av fagfeltet, som kompetanseheving, tjenestestøtte, forskning og formidling.
Hva forsker du på?
– Jeg har vært involvert i forskning innenfor de fleste sidene av kommunalt barnevernsarbeid, og har blitt interessert i de lengre utviklingstrekkene for barnevernet i Norge. Aktiviteten i barnevernet har økt over flere tiår, men siden 2017 har den minket betraktelig. Det er færre barn som meldes, barnevernet gjennomfører færre undersøkelser, og det er færre barn som får tiltak. Hvorfor skjer det, og hva innebærer det? Ikke bare for barna og familiene, men også for de som jobber innen barnevern. Dersom terskelen er hevet og barnevernet kun tar hånd om de alvorlige sakene, vil tvangsaspektet være mer fremtredende. Hva blir synet på barnevernet da? Min bekymring er at vi hever terskelen og trekker opp stigen for visse grupper, uten å vite om disse barna og unge får den hjelpen de trenger fra andre tjenester.
Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Det ene er at nesten alle har en mening om barnevernet. Det gjør forskning på feltet både spennende og krevende. Det andre er at svaret i barnevernssaker sjelden er svart-hvitt. Det er alltid nyanser. I doktorgradsarbeidet gjorde jeg intervju med 16-17-åringer som hadde bodd i fosterhjem i flere år. Vi snakket om dette med tilhørighet og framtid. For mange av dem var det ikke enten fosterforeldre eller de biologiske foreldrene – de følte tilhørighet til to familier på ulike måter og med ulike kvaliteter. Begge var viktige for dem.
Hva håper du forskningen din kan bidra til?
– At de som trenger hjelp fra tjenesten, barn, ungdom og foreldre, får hjelp som nytter og gir dem et bedre liv. I tillegg håper jeg den kan bidra til kompetanse for de som gjør jobben i barnevernet, slik at de er i stand til å gi god hjelp, finne ut av rollen sin, føle seg trygge i arbeidet og mestre jobben best mulig.
Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Barnevern er et komplekst felt, hvor mange hensyn skal balanseres på vegne av barn og familier i sårbare situasjoner. Det er en styrke å kjenne til hvordan det er å stå i en sånn jobb over tid. Derfor er det viktig at også noen med arbeidserfaring, som har forståelsen og bakgrunnen, blir forskere.
Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Jeg jobbet på et sosialkontor og med barnevern i Fyllingsdalen i Bergen, der jeg fortsatt bor. Det var hardt arbeidspress, men jeg hadde gode kolleger som tok seg tid til store og viktige diskusjoner, og vi hadde veiledning som bidro til å løfte blikket. Så åpnet det seg skritt for skritt muligheter til å gå inn i undervisning og forskning. Det skjedde uten at jeg hadde en plan for det. Det var helt fjernt for meg å skulle ta en doktorgrad da jeg begynte som sosionom.
Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– Det er tosidig: Det er en misforståelse å tenke at bedre kunnskap i seg selv kan løse alle problemer barnevernet møter, og radere ut de normative og verdiladede sidene av arbeidet. Det er samtidig en misforståelse å tro at verdier og relasjoner er så viktig at vi ikke trenger forskningbasert kunnskap og fagutvkling. Her er det en viktig vekselvirkning. Vi har stadig behov for mer forskning, og å utvikle praksisrelevante teorier. Samtidig må vi være oppmerksomme på at barnevern handler om sentrale, normative spørsmål, og ikke tenke at alt skal løses på individnivå.
Hva tenker du politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
– Innenfor barnevern er det behov for større rammer og mer langsiktige prosjekter. Med kortvarige prosjekter får vi ikke den fagutviklingen ut av forskningen som vi trenger. Et annet viktig aspekt er at politikerne sammen med fagfolk og andre involverte må finne ut hva slags barnevern vi skal ha framover. Skal barnevernet være siste utvei, eller skal barnevernet også være en viktig lokal aktør i arbeidet med utsatte barn? Kontinuitet i bemanningen i førstelinja må ha høy prioritet. Jeg opplever at ministre og flere andre er opptatt av å beholde folk i stillingene. Jeg tror det handler mye om status og lønn.
Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Lær av egen praksis! Spol tilbake til egne beslutninger og lær av det du da ikke visste, men nå vet. Husk å se problemer i en større sammenheng. Jeg er veldig opptatt av barns rettigheter og barneperspektiv, men jeg tror det er like viktig å styrke familieperspektivet. Når foreldre har problemer, rammer det ofte barna. Barn og familier trenger ofte sammensatt hjelp; jo mer omfattende problematikken er, jo viktigere er det. Det må vi ha større fokus på.
Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg er engasjert i veldig mye av det som skjer i praksisfeltet og fagutviklingen på området. Da er det naturlig å være en del av FO.
Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– Det er viktig at de jobber videre med å synliggjøre hvor viktig sosialt arbeid, inkludert barnevern er – vi jobber med de mest utsatte i velferdssamfunnet. I tillegg må det arbeides med kompetanse og status.
Flere saker
Kvinnekroppen er slagmarken som ikke synes på kartet
Kvinner verden over har rett på et liv i trygghet, fred og sikkerhet. FO støtter FOKUS-kampanjen som ble lansert 25. november.
Streiken over: Gjennomslag for høyere lønn i NHO 453
Fredag kveld ble det enighet da partene i lønnsoppgjøret for NHO-avtalen 453 møttes hos Riksmekleren. […]
Nedlastbar reiseregning FO Viken
Disse reiseregningen kan benyttes for å få refusjon fra både fylkesavdelingen og FO Sentralt.