FOrskerportrett: Avhør av barn: – Førskolebarn er pålitelige vitner

Hva betyr det når barn sier «jeg vet ikke»? Rolf Magnus Grung mener alle som jobber med barn må ha god kunnskap om kommunikasjon i sårbare situasjoner.

Foto: Jan Tore Eriksen/NewsLab

FOrsker: Rolf Magnus Grung (49) er utdannet vernepleier og forsker på avhør av barn i førskolealder i volds- og overgrepssaker. Det skal han snakke om under FOrskerfrokost den 7. november.

Hvem er du?
– Jeg er utdanna vernepleier, og har en mastergrad i atferdsvitenskap med videreutdanninger innen målrettet miljøarbeid, helserett og behandling av spilleavhengighet. I tillegg har jeg studert generell psykologi og pedagogikk for lærere i høyere utdanning. Nå jobber jeg som førstelektor ved Institutt for atferdsvitenskap ved OsloMet. Jeg holder også på med en doktorgrad.

Hva forsker du på?
– Jeg ser på politiavhør av barn i førskolealder som man mistenker har blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Særlig ser jeg på hva som skjer når de svarer «jeg vet ikke». Forskning viser at de yngste barna har en tendens til å svare på spørsmål de ikke forstår. Barn kan også lett føye seg etter ulike hint avhører gir, for eksempel «han har gjort dumme ting mot søsteren din også, ikke sant?».

Hva som kommer fram i et avhør er helt avgjørende for saken, og da er det ekstremt viktig at barna gis mulighet til å fortelle hva de faktisk husker, ikke at det skapes en oppkonstruert historie under avhøret.

Hva er det mest senetrale funnet?
– Dersom avhører stiller spørsmålet på nytt etter «vet ikke», endrer barnet ofte svaret sitt. Hukommelsen vår er veldig påvirkbar. For å huske noe må barnet rette oppmerksomheten mot det som skal bli husket, mot situasjonen. Et spørsmål med fokus på ting barnet hadde mindre oppmerksomhet mot, kan bidra til at barnet begynner å «huske» ting som ikke har skjedd. Det kan skje fordi barnet blander sammen kilden til informasjon; er det noe barnet har opplevd eller noe det har blitt fortalt? Lukkede og ledende spørsmål er spesielt farlige i slike situasjoner.

I mange saker som dreier seg om overgrep mot barn er vitnebeviset ofte det eneste beviset, og da er omstendighetene rundt hvordan informasjonen i avhøret kommer fram på helt sentrale. Det er kritisk viktig hvordan spørsmålene stilles. Hvis barna endrer svar underveis i avhøret, vil det kunne føre til at påliteligheten av avhøret som bevis blir redusert.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Fagfeltet avhør av barn betyr mye for meg personlig. Jeg husker Bjugn-saken på begynnelsen av 90-tallet godt, og Christoffer-saken gjorde et sterkt inntrykk på meg. Barns sårbarhet trigger instinktivt noe i meg, de skal være trygge.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– At små barn ikke er pålitelige som vitner. Barn selv nede i treårsalderen kan gi pålitelig informasjon, men deres pålitelighet er avhengig av spørsmålene som stilles. Det er lurt å stille åpne spørsmål. «Fortell meg alt du husker om den dagen dere var på Tusenfryd i sommer», er et åpent spørsmål der sannsynligheten for feilinformasjon er lav.

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til?
– Avhørene i studien min ble gjennomført fra 2015 til 2017, men jeg tror dagens praksis er ganske lik. Jeg håper å kunne bidra til viktig endringsarbeid i politiets avhørspraksis. Jeg håper også at forskningen min bidrar til at andre profesjoner som møter barn, eller andre sårbare grupper, forstår hvor grunnleggende og viktig deres kommunikasjon er. Det gjelder barnevernspedagoger, barnehagelærere, vernepleiere, sykepleiere, lærere, tannpleiere og mange andre. De bør vite hvordan de skal håndtere slike situasjoner, for eksempel ved mistanke om overgrep mot et barn. Hvis ikke kan ting gå veldig galt.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
– Vernepleiere står overfor flere utfordringer, for eksempel er ulovlig bruk av tvang en sentral utfordring hos mange tjenestesteder. En annen er mangel på kvalifisert arbeidskraft. Kommuner sliter med å rekruttere vernepleiere, samtidig ser det ikke ut som om det er tilrettelagt for at vernepleiere kan bruke kompetansen sin fullt ut. Kommunene bør bruke de knappe ressursene og kompetansen riktig, og da bør vernepleiere bli satt til å gjøre vernepleieroppgaver.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Da jeg var redaktør for vernepleier.no var det nesten umulig å få vernepleiere til å skrive fagartikler. Jeg ble etter hvert redd for at nettsida fikk preg av å være min personlige blogg, og slutta etter to år og 140 artikler. Vernepleiere må tørre å ytre seg skriftlig, skrive faginnlegg, skape et «vi» og et godt grunnlag for profesjonstilhørighet.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg har vært medlem siden vernepleierstudiene i 1997. Jeg er stolt av profesjonen min, glad for å være vernepleier og FO er en viktig aktør for profesjonen.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– Jeg skulle ønske FO var mer til stede i høyere utdanning og utfordringene vi står overfor. De bør inkludere høyskole- og universitetsansatte når de tar opp spørsmål som omhandler denne sektoren. FO må bli et reelt alternativ til Forskerforbundet for oss som jobber innen forskning og høyere utdanning, og der er det dessverre et godt stykke igjen.